Ulv i utmarksbeitet.

Ulv 
Foto: NJFF

(Fotobyline må brukes)

Ulv Foto: NJFF (Fotobyline må brukes) Foto:

Av
DEL

Vi gir deg alt om hvordan valget påvirker deg - KUN 5 kr for 5 uker

LeserbrevSiden slutten av mai har beiteområdene Gran, Hurdal, Eina og Kolbu vært bebodd av minst en ulv. Dette har vist oss på nært hold hvor uforenlig ulv og beitedyr er. På vegne av saue- og storfeprodusentene har jeg, med de senere års utvikling i rovdyrforvaltningen, fryktet at også vårt distrikt skal rammes. Dette til tross for at vi bor i beiteprioritert område, og godt utenfor ulvesonen.

En normalt stor sauebesetning kan ha 100 vinterfôrede søyer. Disse får omlag to lam per søye. Lammene blir født om våren og slaktes om høsten og 100 søyer settes på ny inn for bedekking, vinterfôring og lamming. Det vil si at saueprodusenten trenger vinterfôr til 100 søyer, men sommerbeite til 300 sau. Beiteperioden består av noen få uker på innmark rett etter lamming, før besetningen slippes ut på frodige utmarksbeiter. Under sommeren høstes gjerne innmarksbeitet og lagres som vinterfôr, før søyer med lam tas hjem igjen utpå sensommeren. Produsentenes beiterett på allmenningene er en avgjørende forutsetning for denne type grasbasert husdyrproduksjon. Dyrevelferdsmessig, ressursmessig og miljømessig er dette også en meget god produksjonsstrategi. Større areal og mer friluft, reduserer smittepress og gir mindre sykdom. I situasjoner hvor dyra hentes hjem, står man tilbake med hjemmebeitet som eneste ressurs. Denne ressursen er svært begrenset, og resulterer i høyere tetthet av dyr, og med det høyere smittepress. Manglende tilgang på trygt utmarksbeite gir ikke bare psykisk og økonomisk belastning for bøndene, men også et enormt merarbeid i form av dyreflytting, skaffing av nye beiter, gjerding, forebyggende behandlinger, økt sykdomsforekomst, mangel på vinterfôr med mer. Tilstedeværelsen av ulv i disse områdene frarøver produsentene i praksis beiteretten, og gir med det kollaps i den i utgangspunktet optimale produksjonsstrategien. Forutsetningen for å produsere norsk kjøtt med bruk av utmarksbeite forsvinner.

Sau og storfe på utmarksbeite pleier landskapet og holder bunnvegetasjon og krattskog nede på åsene rundt oss. Dette er viktige tur- og rekreasjonsområder, til glede for både lokalbefolkningen og turister. Det er altså en vinn-vinn-situasjon å la bufe beite utmarka.

Årets beitesesong har passert krisestadiet for flere uker siden. Ulvens tilstedeværelse ble konstatert i forbindelse med beiteslipp. Dette resulterte i at de som ikke hadde sluppet dyr, holdt dem hjemme, mens mange andre sanket inn igjen besetningene sine. Videre er det gjort fortløpende vurderinger i samråd med Mattilsynet på hvor det har vært forsvarlig å slippe sau og storfe, og hvor det er frarådet. Det er store områder på åsen hvor det nærmest har vært tomt for bufe i sommer. Det er nesten trist å ferdes i allmenningene uten lyden av bjeller, og med bugnende beitegras og uutnyttede næringskilder på hogst og plantefelt. Husdyrprodusentene har forsøkt å manøvrere beitingen etter beste evne og i samråd med offentlige instanser. Radiusen av utmarksbeite fra der angrepene begynte er imidlertid svært stor, og dette gjør at uansett hvor ulven trekker, havner den i nye beiteområder. Angrepene startet som nevnt midt i beiteprioritert område.

Langstrakte Norge er velsignet med spredt bosetting fra nord til sør og matproduksjon i hele landet. Sammenlignet med mange andre land, har vi basert oss på mange små, i stedet for få store. Norge bør sørge for så høy grad av selvforsyning som mulig. Vi har ikke klima for dyrkning av proteinkilder som soya. Vi importerer kraftfôr til både ekstensiv og intensiv husdyrproduksjon, og i de områdene av landet som er egnet for korndyrkning, brukes hovedparten av kornet til kraftfôr. Dette er en viktig del av den norske matforsyningkjeden, men natur- og klimaforutsetningene, samt jordsmonnet i størsteparten av landet, gjør Norge til et viktig land for grasbasert produksjon. Vi har enorme ressurser i utmarksbeiter og gode tradisjoner for å bruke dem, en ressurs vi ikke får utnyttet på annen måte. Vi har heller ikke dyrket mark til å erstatte utmarksbeitet som fôrkilde. Med et av verdens laveste antibiotikaforbruk, meget gode dyrevelferd og fornybar og bærekraftig fôrressurs i utmarksbeiter, finnes det få land i verden med de samme forutsetningene for å produsere så bærekraftig saue- og storfekjøtt.

Det er avgjørende at vi forvalter rovdyrstammene hvis vi skal ivareta disse verdiene. Det må heves over enhver tvil at sameksistens eller nærekstistens mellom ulv og bufe ikke er mulig på utmarksbeiter som dette. Rovdyrpolitikken står ovenfor et viktig veiskille. Hva skal prioriteres? Skal ulvestammen fortsette å øke i omfang, må dette gå på bekostning av bruk av utmarksbeite. Skal bruk av utmarksbeite prioriteres, må rovdyrforvaltningen redusere antallet individer betraktelig, og holde det på et lavere nivå, både innad og utenfor ulvesonene. 

Norges husdyrproduksjon ble av våre forfedre utviklet og basert på naturens ressurser, og det på bekosting av blant annet ulven. Slik som miljø- og forsyningsutfordringene er i verden i 2017, er det helt uforståelig at vi skal la en dyreart, som ikke er utrydningstruet på verdensbasis, ødelegge for at vi skal kunne fortsette å produsere trygg, sikker, kortreist og svært miljøvennlige mat.

Som veterinær vil jeg til slutt hylle de involverte husdyrprodusentene og de gode kollegaene rundt dem. De har gjort en formidabel innsats i et forsøk på å ta vare på dyrene i denne nærmest håpløse situasjonen. De har også støttet og tatt vare på hverandre gjennom de siste vanskelige månedene. Jeg håper på en ulvefri beitesesong i 2018, og unner dem alle en velfortjent ferie neste sommer.

Med vennlig hilsen Dyrlege Lars Petter Løken, Vestre Toten. 

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags