Samarbeid om ulven?

Arkivbilde

Arkivbilde

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerRegjeringen foreslår i sin stortingsmelding om ulv i norsk natur at vi fortsatt skal ha en trang geografisk sone der brorparten av norsk ulv skal holde hus. De personer som bor innenfor utbredelsesområde må dermed fortsatt belage seg på å måtte ta mesteparten av den belastningen det er å leve med ulv. Er dette greit?

Norges Jeger- og Fiskerforbund er en organisasjon som primært er jegeren og fiskeren sitt talerør, og det ligger i kortene at vi ikke ønsker ulv i vår natur. Dette med bakgrunn i at den medfører et urovekkende høyt konfliktnivå. Ikke bare for oss som jegere, men også for befolkningen generelt, som må ta forhåndsregler i sitt daglige liv og virke gjennom hele året.

Med dagens politiske situasjon er et Norge uten ulv ikke et realistisk alternativ, og vi aksepterer det demokratiske samfunns standpunkt om at vi skal ha ulv i landet. Derfor må vi samarbeide om å få til en forvaltning som alle kan leve med. De som «lever» med ulven må gis reell medbestemmelse i spørsmålet om ny ulveforvaltning. I høyeste grad på linje med de som bor urbant og gjerne har sterke meninger om hvordan forvaltningen skal være, uten å føle problemene daglig på kroppen.

Uansett standpunkt om sone, byrdefordeling og bestandsmål vil de som bor innenfor utbredelsesområdet føle ulven på livet fremover. Vi vil fortsatt få en stor innvandring fra Sverige. Det ligger i ulvens natur at de legger ut på vandring for å etablere nye flokker, og de etableres jo så klart i de områder det ikke er ulv i dag. Ulven forholder seg ikke til grenser og kartreferanser.

Derfor er det viktig at vi får til en god forvalting av ulv i Norge, som kan gjøre det «levelig» i de berørte områdene. Vi vil ha et lavest mulig bestandsmål, og lisensjakt på lik linje innenfor hele utbredelsesområdet når bestandsmålet er oppnådd. Det må jo også vektlegges at den skandinaviske ulven ikke er utrydningstruet, da den genetisk stammer fra Russland hvor det ikke er mangel på ulv. Det jaktes og tas ut flere tusen ulv hvert år i Russland for å holde konfliktnivået nede.

Som politiker må man stadig gjøre valg på vegne av samfunnet. Ulike interesser må veies opp mot hverandre, og så må det fattes en beslutning. Akkurat det har regjeringen gjort i sin stortingsmelding om ulv. Der står det: «I en helhetlig vurdering mener regjeringen at hensynet til beitenæringen og ulvens overlevelse må tillegges større vekt enn hensynet til konflikter med rettighetshavere og jegerinteresser.» Tygg litt på den. I tillegg til hensynet til ulvens overlevelse, er det altså beitenæringen utenfor sonen som i hovedsak er vektlagt når regjeringen har tegnet streker på kartet.

Mange jegere, bygdas befolkning, og andre friluftsfolk som føler seg sterkt berørt av ulvens tilstedeværelse har i denne sammenhengen nærmest blitt nullet ut. Dette til tross for, at erfaringene med tilstedeværelse av ulv, medfører et urovekkende høyt konfliktnivå. Folks manglende mulighet til involvering i forvaltningen av ulven har medført at de som er bosatt innenfor utbredelsessonen føler seg umyndiggjort og passivisert. Allikevel velger altså regjeringen å foreslå videreføring av dagens forvaltningsmodell.

Samtidig vet vi at en skandinavisk ulvestamme i sterk vekst vil medføre et stadig voksende behov for en aktiv forvaltning av ulven. Her kan du godt lese; behov for jakt. Stortinget har sagt at jakt skal være førstevalget ved behov for regulering av ulvestammen. Dette er, slik vi i NJFF Oppland ser det, et fornuftig syn. Gjennom bruk av vanlige jegere skapes et lokalt engasjement, og det trekkes veksler på den lokale kunnskapen som trengs for å lykkes med jakt. Uttak ved ordinær jakt er i tillegg betydelig rimeligere enn å benytte lønnede, offentlig ansatte.

Men, - og nå er vi ved sakens kjerne: Man kan i anstendighetens navn ikke neglisjere jegerinteresser, lokalbefolkning og lokalkunnskap i det mest berørte området når man utformer ulvepolitikken, for så i neste øyeblikk be de samme om å bidra med en positiv innstilling til den praktiske forvaltningen!

Jegerne er i hvert fall klare til å bidra positivt med registrering og praktisk forvaltning innen de rammer som Stortinget setter, men da må vi kunne forutsette at vi også blir lyttet til før beslutningene fattes. Stortingspolitikerne må ta fatt i denne utfordringen, og sørge for at også jegerinteressene blir hørt i utformingen av framtidas ulvepolitikk.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags