Ulv er ikke det sorte fåret!

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Meninger 

Gjør meg en tjeneste: trekk pusten, lukk øynene og tenk deg at du er en ulv dypt inne i de norske skoger. Tenk deg at du går sulten gjennom skogen med flokken din. Dere har ikke funnet mat på mange dager, og det begynner å tære på kroppen. Du er sulten, dere har gått langt, og høstkulden har fått et godt tak i luften og satt seg i bakken. Morgenens frostkrystaller samler seg i pelsen din, og den kalde bakken sliter på de såre potene dine. Sulten river i deg som et ondskapsfullt monster som nekter å slippe tak. Du og valpene dine begynner å henge etter flokken, og du bekymrer deg for ungene dine. Det er det første kullet du har fått på lenge, og de trenger mye mer mat enn det du har klart å skaffe dem den siste tiden. Den minste halter på den høyre baklabben, og peser mens han ser opp på deg med tunge, slitne øyne. Plutselig stopper flokken opp. Dere har fått ferten av noe. Lenger fremme i skogen er det vesener som beveger seg. Store hvite varmblodige vesener som ennå ikke har oppdaget deres nærvær. Flokken gjør seg klar.

Rovviltnemndene i Norge har vedtatt at til sammen 47 norske ulver skal skytes i høst og vinter. Det er to tredjedeler av hele Norges rødlistede ulvebestand på 65–68 ulv, og saken har vakt stor oppsikt i utenlandske medier så vel som i norske. 24 av ulvene befinner seg innenfor den stortingsbestemte ulvesonen i region 4 og 5, som omfatter Hedmark, Oslo, Østfold og Akershus. Denne sonen har skrumpet betydelig inn i løpet av årene, og dekker nå kun 5 prosent av Norges areal. (se figur ovenfor) Hvorfor er det så umulig for oss å takle en bestand på under 70 individer, når mange andre europeiske land har flere tusen?

Klarte du å se for deg situasjonen jeg beskrev ovenfor? Klarte du å sette deg inn i en situasjon som mest sannsynlig er totalt ukjent for deg? Jeg håper du klarte det. For dette er nemlig hverdagen til vesener som er helt annerledes enn oss mennesker. Vi har evnen til å forstå regler og restriksjoner, vi har lover og bestemmelser, og disse er ting vi har vedtatt og bestemt oss for som en nasjon. Folk flest vet hva som er rett og galt, og folk flest klarer å følge lovene og reglene til en viss grad. Hvis ikke blir det konsekvenser. Men hvorfor skal disse lovene og reglene gjelde for vesener som er en helt annen art enn oss? Som ikke snakker samme språk, som ikke er oppdratt på samme måte, som ikke lever sammen med oss? Ville du tenkt deg om to ganger dersom du var utsultet, desperat, og fikk muligheten til å spise for første gang på lenge? Du, som en helt annen art, en vill ulv, ville ikke hatt muligheten til å reflektere over at kanskje akkurat dette dyret, denne sauen, ville være ulovlig å spise. Du, som ulv, har ingen oppfatning om at dette dyret er en annen arts eiendom, og at det å gjøre noe som føles helt instinktivt for deg, vil skape en ellevill heksejakt på akkurat sånne som deg.

For ulvene er det ikke noe som heter «vårt område» og «deres område». De har ingen anelse om at vi har bestemt oss for hvor de har lov til å ferdes, og hvor de ikke kan oppholde seg. Hvilke dyr de kan spise, og hvilke de absolutt ikke skal røre. Dette er noe vi har bestemt. Og om de skulle komme til å forville seg inn i et bebodd område, muligens på leting etter mat etter flere uker uten, ja, da skal de absolutt skytes, og det på flekken! Tenk at de våger å bevege seg inn på vårt område, vårt territorium. Steder der våre barn ferdes. Der vi har bygget våre hjem. Og da spør jeg deg: Hvem var her først?

Ifølge artsdatabankens rødliste fra 2015 er ulv i Norge karakterisert som kritisk truet. Blant ulvefamiliene som skal skytes, er Osdalsflokken på rundt 8 dyr, som holder til litt nord utenfor ulvesonen i Hedmark. Dette er en flokk som aldri har tatt ulv. Rådgiver i WWF Norge, Sverre Lundemo, påpekte at området denne flokken bor i, er det beste leveområdet for ulv i Norge. Det er verken sau eller tamrein i området, og derfor blir det ikke færre tapte sau ved å skyte Osdalsflokken.

Hvorfor er det ulven som blir det sorte får i denne situasjonen, når sakspapirene fra sekretariatene i ulvesonens region 4 og 5 viser til at store deler av tapene av sau skyldes defekte og svake gjerder? I sakspapirene står det tydelig at så godt som all sau innenfor ulvesonen beiter på inngjerdet område, og en stor andel av disse gjerdene er rovdyravvisende gjerder, altså elektriske. Derfor er skadepotensialet svært begrenset. Sakspapirene påpeker også at ved de anledningene sau har blitt tatt innenfor ulvesonen, ligger skylden i svakheter ved gjerdene.

Med dette i bakhodet kan vi se for oss at det må være andre grep enn masseslakt av ulv som kan bidra til å redusere tapene av sau og storfe! Bøndene har et ansvar for å opprettholde gjerdene og holde dyrene sine forsvarlig sikret. I samme saksreferat er det nevnt flere ganger at det gis midler til vedlikehold og oppsetting av rovdyravvisende gjerder, samt midler til innmarksbeite som en løsning. I tillegg er det gode erstatningsløsninger for bønder som angivelig har fått sine sauer drept av rovvilt, og som oftest trengs det ikke bevis på dødsårsak engang.

En redusering på 70 prosent av ulvebestanden skaper dessuten en risikofylt situasjon. Med så få ulv igjen i naturen vil innavl bli et stort problem, og det forekommer fremdeles tilfeller av ulovlig jakt på ulv i norsk natur. Ved å vedta lisensjakt på en så stor andel av ulvebestanden vår, kan det hende at vi bevisst har underskrevet dødsdommen til en rase som allerede er sterkt utrydningstruet i vårt land.

La oss se på Danmark, et land 8 ganger mindre enn Norge i areal, og som har en halv million flere innbyggere som bor desidert mye tettere. Her ble ulven helt utryddet i 1813, og i 2012 ble en ulv observert for første gang på nesten 200 år til stor begeistring blant danske zoologer, ulveentusiaster og forskere. Siden da har det blitt gjort ytterligere observasjoner av ulv i Danmark, og danske politikere har lagt til rette for at ulvebestanden kan og skal få øke. I 2014 godkjente den danske miljøministeren en forvaltningsplan som viser at det er plass til omtrent 100 ulver i Danmark, og beregninger i planen viser at det er nok byttedyr til alle disse ulvene. Dette er et land som ikke bare godtar ulven, men er bestemt på å beskytte og verne om den.

Hver høst spiser over 70 prosent av den norske befolkningen fårikål, Norges nasjonalrett. Om en skarve måned skal nordmenn igjen meske seg med sauekjøtt, og det har lenge vært tradisjonelt å ha både lammelår og pinnekjøtt til jul. Ifølge matprat.no spiser nordmenn lammekjøtt i snitt ca. 18 ganger i året. I påsken i fjor skal vi ha kjøpt hele 660 tonn lammekjøtt, ifølge tall fra Virke dagligvare estimert ut ifra opplysninger fra Nortura. Hvorfor skal millioner av nordmenn ha lov til å stappe i seg sau- og lammekjøtt, mens vår lille bestand på under 70 ulver ikke skal ha lov til å ta en eneste sau? Hvor ligger logikken i dette? I tillegg viser en prognose for 2017 gjort av Nortura at det vil bli et stort overskudd av sau og lam, og en svært krevende markedssituasjon. Nortura varslet tidlig i november i år ekstraordinært priskutt på lammekjøtt for å forsøke å få solgt alt sammen. Direktør for Totalmarked kjøtt og egg, Jakob Simonhjell, forteller at de har estimert at overskuddet ligger på hele 1800 tonn. Dette er kjøtt som blir liggende på reguleringslagre, og som vi allerede ser at det er vanskeligheter med å få solgt.

Med så mye kjøtt til overs, burde det være mulig å avse noen skarve sauer til en, sammenlignet med andre land, liten ulvebestand som trenger det. Noe annet har jeg vanskelig for å begripe.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags