Når jeg snakker med folk om hvorfor de setter så pris på konsertserien Resonans i Gjøvik, får jeg ofte dette svaret: «Det er så god og uhøytidelig stemning.» Jeg går også ut fra at en annen årsak til at disse konsertene alltid samler fulle hus, er at musikerne er av meget høy nasjonal og internasjonal kvalitet. Men altså, det er den gode stemningen som signaliseres først. Det er ingen tvil om at de dyktige lokale arrangørene Gunnar Flagstad, Kristin Fyrand Mikkelsen og Johannes Skyberg har truffet en nerve her. For Resonans-serien kunne godt ha blitt noe elitistisk – klassisk kammermusikk blir gjerne definert slik – en arena der toppmusikere samles på toppen av elfenbenstårnet foran et begrenst antall tilhørere. Slik er det heldigvis ikke blitt, og all ære til arrangørene for det. Introduksjonene foran konsertene er nesten show-pregede, reponsen fra publikum likeså. Nærheten, kontakten mellom utøver og publikum er tett – alt dette åpenbart faktorer som publikum setter pris på og som gjør at folk kommer igjen gang på gang.

Så kan man kanskje hevde at det spiller da ingen rolle om Mozart framføres i kjole og hvitt og lakksko, eller om Tine Thing Helseth ankommer konserten barbeint eller i olabukse. Det er da innholdet og dets kvalitet som teller. Men så er det da på den annen side slik at mange opplever den klassiske musikkens arenaer som stive og betegner dem ofte med et uttrykk jeg hater: Finkulturelle. At Resonans med sin tilnærming er med på å bryte ned slike oppfatninger, i hvert fall lokalt, er det bare å ta av seg hatten for. Kanskje er det slik at det øvrige klassiske miljøet i Norge har noe å lære av Ronans-modellen for å oppnå det alle disse institusjonene er så avhengige av: Et bredere publikum.

Et paradoks er Den norske Operas suksess med nybygget i Bjørvika i Oslo. Både kunstformen opera og et marmorpalass er da faktisk selve innbegrepet av finkultur. Men hit kommer altså folk i hopetall. Forstå det den som kan. Fasiten er ikke gitt.

Resonans i Gjøvik lanserer sitt vårprogram i morgen. Første konsert ut er søndag, Det norske kammerorkester i Biri kirke. Et gjennomgående trekk med Resonans er at konsert- serien bringer topp utøvere til Gjøvik og omegn. Jeg har trøbbel med å få øye på den by på Gjøviks størrelse som år etter år bringer navn som Vilde Frang, Leif Ove Andsnes, Tine Thing Helseth, Paul Lewis, Det norske kammerorkester, Christian Ihle Hadland med flere til møter med et entusiastisk publikum. At Resonansgjengen har funnet en presentasjonsform som også har falt i smak, er jo bare glimrende. «Lyden av Resonans» må gjerne spre seg ut over det ganske land.