Det var bare én Jahn Otto

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Jahn Otto Johansen er død. Nyheten kom tirsdag ettermiddag. Vi snakker selvsagt om TV-profilen, Dagbladet-mannen, journalisten og mennesket Jahn Otto Johansen. Det finnes bare én Jahn Otto Johansen, i alle fall i hodet til oss journalister. Han var kjent som en levemann, og ble 83 år gammel.

Det finnes knapt en norsk journalist som har et par tiår i yrket som ikke har en eller annen relasjon til Jahn Otto Johansen. Selv møtte jeg Johansen flere ganger, både som kollega på jobb, som kåsør og foredragsholder. Han hadde en utrolig formidlingsevne. Kombinert med kunnskap og engasjement skapte dette noen møter som satte spor. Det var etter slike møter jeg den gang virkelig forsto hvor viktig medias rolle er i et samfunn. Ikke bare for samfunnet, men også for enkeltmennesket.

Jahn Otto Johansen var mannen som ledet Dagbladet fra 1977 til 1984. Det var i denne perioden avisen la om formatet til såkalt tabloid, som igjen ble et begrep på en mer spisset og plassbesparende avisjournalistikk og presentasjon. Men selv oppfattet jeg ikke Johansen som spesielt tabloid.

Minnene går tilbake til perioder da han var utenrikskorrespondent for NRK, enten det var Moskva, Washington eller Berlin. I denne rollen kunne han øse av sin kunnskap, bruke tid og lage radiobilder i hodene våre og få oss til å føle at vi var der stemmen hans var.

Vi er mange som har fått dele kunnskapen hans om Midt- østen, antisemittisme, jødisk kultur og internasjonal politikk.

Han var også forfatter, og har skrevet mange titalls bøker om alt fra storbyer til matretter og de mange andre interessene han dyrket. Han kunne Øst-Europa, han har lagt til rette for at mange nordmenn er blitt spesielt glade i Berlin. Og lutefisk.

Johansen var en lutefiskelsker, og er blitt kjent for nettopp dette. Jeg tror ikke det bare var honoraret og måltidet som fikk ham til Valdres for å kåsere under rakfiskfestivalen for noen år siden.

Jeg møtte Johansen igjen ved rakfiskbordet under denne festivalen, kanskje det var for fem år siden? Han var blitt tynnere, spakere og lysere i stemmen. Men engasjementet, kunnskapen og formidlingsevnen var det ikke noe galt med. Nettopp dette at en så stor festival ute i Bygde-Norge tok for seg noe så unikt som rakfisk, generasjoners måte å konservere fisk i innlandet, fascinerte ham. Han startet nærmest kåseriet sitt på nytt der ved buffeten da jeg spurte hva han syntes om årets fisk. Han tok seg først i det, da han skjønte at køen bak ham ble lenger og lenger, og at han også blokkerte løypa bort til akevitten.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags