Akuttpsykiatri eller fengsel?

Av
DEL

I 2007 tok Reidun Norvoll doktorgraden på avhandlingen: «Det lukkede rom: Bruk av skjerming som behandling og kontroll i psykiatriske akuttposter:» Hennes synspunkt er at pasienter kan oppleve at de sitter på glattcelle på en politistasjon selv om det norske statsystemet har valgt å kalle det skjerming. Her mener jeg Norge har noe å lære av staten Cuba - som har lært av fransk psykiatri og ikke bruker skjerming. Skjerming skulle være noe annet enn isolat, som gradvis forsvant på 1980- tallet til fordel for såkalte skjermede poster. Tanken bak skjerming er at at psykotiske pasienter blir bedre av mindre inntrykk - eller «stimuli» - som det heter på nynorsk.

Reidun Norvoll har intervjuet både pasienter og pårørende og påvist at både psykosepasienter og pasienter uten psykoser i etterkant av skjerming ofte opplever sterke traumer. Pasientene er innesperret og må forholde seg til mange husregler og bestemmelser, eller «restriksjoner» som det heter på nynorsk. Noen steder er det til og med forbudt og snakke med andre pasienter, og på noen poster får man ikke en gang lov å ta i mot besøk hverken fra venner eller familie.

Disse psykiske overgrepene i statlig regi blir ofte forsterket av tvangsmedisinering og beltelegging. Skjermingsperiodene kan variere fra noen få timer til flere måneder. Er man psykotisk og forvirret kan det være bra for enkelte i en uke, men drar det ut i tid blir man desperat og opplever at man sitter i et fengsel, og en ung kvinnelig pasient Reidun Norvoll intervjuet slapp ikke ut før hun etter to måneder begynte å hylskrike. Sosial isolering er i strid med menneskets natur, og i den norske psykiatrien er rettsikkerheten heller dårlig - selv om man formelt sett kan klage til en juridisk kontrollkommisjon. Dog får de færreste pasienter medhold i sine klager. Enkelte holdes også på «frivillig tvang « - en paragraf som ikke eksisterer i Lov om psykisk helsevern.

Heller ikke pårørende blir hørt i stor nok grad. De kan varsle helsepersonell om medisiner pasientene ikke tåler - om fysiske skader på pasientene - uten å bli hørt. Personlig har jeg fartstid i norsk psykiatri siden 1984 - så jeg mener selv jeg har solid bakgrunn for egne meninger om psykiatrien i Norge. En sykepleierske på Dikemark sa en gang til meg på 1990-tallet at «vi som kan tenke selv, vi tenker selv - resten følger reglene.»

Alt for mange av mine medpasienter - flotte personligheter - har tatt sitt eget liv fordi leger og øvrig personell kun har «fulgt reglene».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags