Språkets makt

SPRÅK: AP-leder Jonas Gahr Støre harm, etter år i offentlighetens søkelys, fått kallenavnet; «Tåkefyrsten».

SPRÅK: AP-leder Jonas Gahr Støre harm, etter år i offentlighetens søkelys, fått kallenavnet; «Tåkefyrsten».

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerI det Herrens valgår 2017 mobiliseres det for fullt i brakkene til kommunikasjonsapparatene hos politiske partier med ambisjoner om alt fra stillstand og små endringer til radikale omveltninger. Felles for de alle, uavhengig av ideologisk tilhørighet, er den omfattende bruken av patos (appell rettet mot mottakers følelser). Patos er muligens det mest kjente, lettanvendelige og effektive retoriske virkemiddelet – men, med unntak av de to andre en som gjorde norskleksene har godt innprentet (etos og logos), kan vi i disse valgtider ei heller glemme kairos og aptum.

Utallige begreper, fargerike synonymer, antonymer og fremmedord kan anvendes, men døren blir ikke lettere å åpne hvis man mangler nøkkelen, som kan sies å ligge i valget av riktig framførelsesmåte, medium, spesifikk situasjon og publikum, samt tid; gjeldende nåværende politisk klima og generell zeitgeist (tidsånd).

Språk som fremste kommunikasjonsmiddel kan både forklare og tilsløre; primeksempelet på de negative aspektene vag og til tider intetsigende språkføring medbringer vises kanskje aller best gjennom det kjente (dog, ikke kjære) kallenavnet tildelt AP-leder Jonas Gahr Støre etter år i offentlighetens søkelys: Tåkefyrsten (forhåpentligvis også artistnavnet Gahr Støre velger hvis han drifter inn i Black Metal-bransjen etter endt politikerkarriere).

Den politiske offentlighet er dialektisk innrettet: først utsettes en tese (i denne kontekst en påstand, valgløfte o.l.), derav kontrer meningsmotstander/opposisjon/ideologisk motpol med antitese, hvorav prosessen resulterer i en syntese, helhetsinntrykket, hos velgerne hjemme. Her ligger all vekt på den tese-fremmende førstepart, da antitesens motsvar som regel inneholder et analytisk element av forgjengerens ordvalg og framføring. Der kan noe av grunnen ligge til at mange innspill og uttalelser fra prominente politiske figurer innebærer et tvetydig budskap åpent for interpretasjon.

Retorikkens rolle er sammen med kroppsspråk og gestikulasjoner avgjørende i debatt, tale, valgkampsfasene og som motivasjonsfaktor ut mot ens velgerbase. Det er påfallende hvor stor andel det er av folkevalgte representanter som har en bakgrunn i konsulentvirksomhet, PR- og liknende kommunikasjonsbyråer. Intet galt med denne yrkeserfaringen i seg selv, dog en sterk ironi ligger i at visse offentlige personer med stor folkelig appell har lært disse kommunikasjonsmetodene gjennom å ha studert den retoriske kunsts tveeggede sverd i profesjonelle settinger.

Minus den intenderte polariseringen mener jeg i all oppriktighet at det lingvistiske element observerbart hos partier med håret fritt flagrende i den populistiske vind setter noe viktig på dagsorden; folkevalgte representanter skal kommunisere på velgerbasens og kjernedemografiens premisser. Å drapere ens budskap i alskens intrikat terminologi, referanser og begreper som ikke går under paraplyen allmennkunnskap er og vil alltid utarte kontraproduktivt. Det burde være nærmest flaut selvsagt at en landbruksmelding inneholdende «eurosklerose», «ressursallokering» og «synergieffekt» ikke vil resonnere hos den faktisk berørte målgruppen.

Den alltids relevante Aristoteles’ moralfilosofi er grunnlagt på prinsippet omhandlende teoriens gjenspeiling av praksis, hvorav praksis alltid er den regulatoriske overstyrer; ordbøkene endrer seg pga. den praktiske tale. Den økende distansen mellom politikerklassen og allmuen, er bl.a. rotfestet i et tvetydig, intetsigende ordkløveri, hvorav resultatet av disse språklige unnvikelsesstrategier i verste konsekvens medfører korrumperingen av politisk teoris faktiske formål; å tilrettelegge for praksis.

Til stemmesanker: det parlamentariske kongeriket av dokumentasjon, rapportskriving og Stortingsmeldinger er det berettiget med «fine politikerord» (jf. Slagsvold Vedum i VG, 24.03.17), men i møte med hvermannsen burde begrepskonstruksjon, finurlige fraser og rariteter etterlates til filologer, tyske fenomenologer, ev. til kuriositet for oss som leser morgenavisen med rød penn.

Til stemmeberettiget, stemmekaster og en fraksjon av befolkningens stemme: som i ethvert skjønnlitterært verk ligger det mer mellom linjene. Med ønske om godt valg, og revolusjon.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags