Rovdyrpolitikk - lakmustest på lokaldemokratiet

Bildetekst Bildetekst

Bildetekst Bildetekst

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Meninger 

Knapp noe politikkområde har mer sprengstoff i seg enn rovviltpolitikken. De fleste er riktig nok enige i målsettingen om levende bygder med flott natur og kulturlandskap, de fleste vil ha får-i-kål og fårepølse av norskprodusert sauekjøtt - og sist men ikke minst liker de fleste nordmenn å kalle seg sanne demokratiforkjempere. Folkestyrets laveste politiske nivå er lokaldemokratiet – som vi nettopp har grunnlovsfestet. Er det et politikkområde som i sannhet kan regnes for værende en lakmustest på hvor godt lokaldemokratiet er forankret, så er det rovviltpolitikk!

Da jeg som 23-åring flyttet fra en middelsstor dansk by til Nord-Gudbrandsdalen var ulv noe jeg bare hadde hørt om i eventyr; ikke i min villeste fantasi noe jeg trodde jeg noen gang skulle treffe på rett utenfor døren min. Og langt mindre forestilte jeg meg at jeg skulle kjempe i politikken for at andre som ikke er i nærheten av å leve med rovvilt i nærmiljøet, skal forstå og respektere lokalssamfunn som lever med denne utfordringen. Kunnskap, forståelse, empati, respekt, evne til å se helhet og å ha tillit er viktige elementer for at Norge med rette skal kunne kalle seg et folkestyre, også på områder der man mener nasjonale interesser må ha forrang. Det holder ikke mål å si at «dette er et område der det for alltid vil være konflikt».

For noen er det opportunt å sette opp «vern» og «lokale samfunnsinteresser» som motinteresser – som om ingen i lokalsamfunnene har interesse av vern. Gjennom mine 30 år som bosatt i distrikts-Norge, har jeg fått den største respekt for de som driver beitebruk – det er hardtarbeidende mennesker med en genuin respekt for naturen og er opptatt av kulturlandskapet, dyrevelferd og naturligvis også brukbare arbeidsforhold – selv om flere har arbeidsdager de færreste av oss er i nærheten av – godt ivaretatt av arbeidsmiljøvernlovverket som vi er! Norske beitebrukere har jevnt over et sterkt iboende ønske om å levere fra seg bruket sitt i samme eller bedre stand enn det de tok over.

Det er forstemmende å være vitne til hvordan selvoppnevnte naturelskere, hvorav størsteparten lever livet sitt i byen – men finner det eksotisk å kunne besøke «villmarken» i all dens «uberørthet»- nærmest definerer uforbeholdent totalvern av ulv som en folkerett. På Høyres landsmøte i 2012 fremmet Oslo Høyre et resolusjonsforslag om forbud mot tigging. For mange av oss som bor langt unna Oslo var det et uforståelig og hjerteløst forslag. Skulle ikke mennesker i nød få be om hjelp lenger? Forslaget utløste en god debatt der man bl.a. klargjorde at det i Oslo er snakk om organisert tigging og utnyttelse av mennesker – at tiggeren på gata er et redskap for griske bakmenn. Og at det i kjølvannet av den organiserte tiggingen vokser kriminalitet. Allikvel var mange ikke Oslo Høyre-folk skeptiske. Hedmark Høyres Gunnar Gundersen avsluttet debatten med å si: «Nå er ikke tigging noe stort problem på Hedmarken, men vi skjønner jo nå hvorfor det er det i Oslo, så vi skal selvsagt støtte dere i dette – og da håper jeg at dere i Oslo vil innta samme holdning og forståelse når det gjelder tilstedeværelsen av ulv i distriktet vårt»!

Gundersen fikk frem et viktig poeng. Dersom vi mener noe med lokaldemokrati så må vi tåle at det annetsteds enn der vi selv bor, er behov for løsninger som vi ikke nødvendigvis liker så godt. Det er nå inngått et nasjonalpolitisk forlik med en todelt målsetting om både ivaretaking av internasjonale verneforpliktelser og næringsinteresser. De internasjonale forpliktelser skal gjennomgås og man overlater mer ansvar for forvaltningen til lokale (regionale) rovviltnemnder – helt i tråd med politiske mål om mer lokal forvaltning. Rovviltnemndene skal forholde seg på helt samme måte til nasjonale mål og føringer som den statlige forvaltningen gjør – verken mer eller mindre. Derfor er det betenkelig at det oppstår så mye polemikk rundt rovviltnemndenes vedtakk om å ta ut det antall ulv som må til for å faktisk oppnå de bestandsmål man har satt seg i forliket.

Dersom stadig flere inntar en grunnleggende holdning om at «alle vi herinne har rett til å bestemme over de få som bor derute» med «korrekt» henvisning til «nasjonale føringer», er vi på alvorlig kollisjonskurs med grunnleggende folkestyreprinsipper. Og det i et år der Stortinget har grunnlovsfestet lokaldemokratiet!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags