Fjellbygdeutvikling, by og land sammen, lokalt!

Av
Artikkelen er over 4 år gammel
DEL

For Norge som helhet er det gode grunner for å utvikle egen fjellpolitikk. Retorisk er ”fjell” noe de fleste nordmenn har et positivt forhold og eierskap til – i motsetning til ”distrikt” som i større grad avspeiler ”oss her inne, de der ute”, og vise-versa. Topografisk består Fastlands-Norge av ca. 45 prosent fjell. Med en sosioøkonomisk tilnærming derimot, er fjell og distrikt nesten sammenfallende i innhold.

Politikkutvikling på et spesielt tema handler om å ha fokus på områdets utfordringer og muligheter, og lage politikk for hvordan disse kan løses og utvikles til beste for samfunnet – lokalt, nasjonalt og globalt. For å få politisk fokus og et felles positivt engasjement er det ofte enklere dersom man finner en felles interesseplattform for folk flest, framfor å drive motpolitikk.

Samfunnsutviklingen de siste 50–60 årene gjør at det er gode grunner for å snakke norsk fjellpolitikk. Fordi utfordringer og løsninger i fjellet angår langt flere nordmenn enn de som er fastboende i fjellet. Det ligger moment og muligheter i akkurat dette. Eierskap og nærhet er ofte gode motorer for politisk engasjement, interesse og involvering.

Det finnes 450.000 hytter i Norge med en årlig tilvekst på 5-6000, fortrinnsvis høystandardhytter, i 1–4 timers avstand fra primærboligen i byen. At så mange urbane nordmenn lever en stadig større del av livet sitt “på hytta”, beskrives fra forskerhold som «rekreasjonsmessig byspredning». Hele 190.000 Oslo-familier har hytte i en annen kommune. Det er ingen politikk som fanger opp dette «flerhushjem»-fenomenet. For naturligvis gir dette implikasjoner som krever politiske løsninger – noe som må være i felles interesse for både sekundærboligeiere og selvsagt sekundærboligkommuner.

At brukertallet er langt større enn antall fastboende i store deler av det rurale Norge, stiller klare krav til både dimensjonering, organisering, kvalitetssikring og økonomisk prioritering – eller mer presist, omfordeling. Dette gjelder innen samferdsel – transport og IT for mobilitet mellom boligene og jobb-i – sekundærbolig. Det gjelder helse- og sosialpolitisk – medisinske og sosiale tjenester generelt og i særdeleshet beredskap; når familien lever livet i flere kommuner må systemet innrettes deretter. I miljø- og arealpolitikken gir rekreasjonsmessig byspredning grunn for politisk fokus.

Overordnet – er tiden overmoden for å ta inn over seg virkeligheten finanspolitisk – skatter, avgifter og annen fellesgodefinansiering må tilpasses en annen virkelighet enn den vi organiserer oss etter i dag. Som en naturlig følge av dette vil sannsynligvis spørsmål om hvordan Norge organiseres forvaltningsmessig som demokrati, dukke opp.

Sistnevnte spørsmål er kanskje det viktigste, men samtidig det vanskeligste. Det handler jo om hvem som skal slippes til der beslutningene tas. Man kan velge å fortsette med å stikke hodet i sanden og umerkelig la den egentlige lokale styring skje fra fjernere politisk – og embetsverks – hold, for ikke å snakke om organisasjoner uten lokal forankring. Eller man kan velge å bruke muligheten for å inkludere de mange lokale deltidsbeboere i fjellet – å se på dem som en ressurs som har like stor interesse av å utvikle fjellet og Utkant-Norge som vi fastboende. En utvikling vi så sårt trenger – for å få tatt hele landet bedre i bruk!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags