Gå til sidens hovedinnhold

Om politisk hestehandel

Artikkelen er over 6 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Det politiske spillet som fant sted dagen etter valget, tydet på at Høyre i Gjøvik endelig skulle lykkes med sitt store prosjekt, nemlig å vippe Ap ned av maktpinnen. Etter å ha gjort et dårlig valg på riksplan så vel som lokalt, greide partiet å samle alle partier på borgerlig side og i det politiske sentrum i felles front mot Arbeiderpartiet. Det foregikk nok en skikkelig hestehandel, der det maktkåte Sp spilte kortene sine vel. Nå kan det vise seg at drømmen om et maktskifte likevel ikke går i oppfyllelse. Det gikk muligens vel fort i svingene tirsdagskvelden, og kanskje har den selverklærte nye ledelsen i kommunen snarere spilt seg selv inn i skyggenes dal. Ikke minst Torvild Sveen vet at det ikke er et hyggelig sted å være for en politiker.

Jeg skal ikke felle noen dom over dette politiske spillet, eller moralisere over at folk og politikere vil ha makt. Det er jo det politikk handler om. Men det som har skjedd i Gjøvik etter valget vekker minner fra den tida jeg selv var med i politikken her i kommunen. At Ap eventuelt mister ordføreren og makta i Gjøvik etter 92 år i posisjon (med unntak av krigsårene) vil være et politisk skifte som må kunne karakteriseres som historisk.

Men det svært få vet er at dette skiftet kunne ha skjedd for 24 år siden, etter valget i 1991. Den gang gjorde SV et brakvalg og kom inn i kommunestyret med ni mandater, en økning på seks. Riktignok var antall kommunestyrerepresentanter den gangen 61 mot dagens 45, men det historiske den gangen var at Ap for første gang mistet det rene flertallet i Gjøvik. Vi i SV hadde sett oss lei på at Ap avgjorde alle politiske saker på sitt representantskapsmøte som ble avholdt på mandagene før kommunestyremøtene, som fant sted på torsdager. Alle deres representanter stilte i kommunestyret med bundet mandat. Det var bare i alkoholpolitikken representantene ble stilt fritt, for av en eller annen grunn var alkoholpolitikk et samvittighetsspørsmål i Ap.

SV gikk til valg den gangen på å demokratisere Gjøvik. Ap hadde hatt litt over 50 prosent av stemmene ved alle tidligere valg, men tok 100 prosent av alle politiske lederverv. Det var vi lei av, og vi var lei av maktarrogansen og det faktum at politikk ble vedtatt i de lukkede rom. SV lovet derfor å dele de politiske ledervervene demokratisk mellom partiene etter politisk oppslutning, og revitalisere kommunestyret som politisk beslutningsorgan, dersom vi kom på vippen.

Og på vippen kom vi til gagns. I møter med Ap-ledelsen dikterte SV faktisk hvordan verv skulle fordeles mellom partiene. Både Sp, H, V og KrF ble tilgodesett med leder- og nestlederverv i råd og utvalg. Grasrotlista fikk plass i formannskapet. Vi stilte som betingelse at denne demokratiske modellen ble godtatt av Ap for at vi kunne støtte Tore Hagebakken som ordfører. Vi kom til enighet, Hagebakken ble ordfører og Gunnar Bergstad fra SV varaordfører. Det at Ap mistet varaordføreren var også historisk.

Men før vi kom så langt, skjedde det ting i kulissene som svært få vet. Og regien i det relativt ukjente «dramaet» hadde Høyre. Tidlig om morgenen etter valget fikk undertegnede nemlig en telefon fra en sentral høyretopp i Gjøvik, som formidlet følgende beskjed: «Dersom du vil bli ordfører i Gjøvik, Morten, skal jeg sørge for at du blir det.»

Høyres appetitt på å felle Ap var altså så stor at de ville innsette en SV-ordfører for å få det til. De lyktes ikke den gangen, og kanskje lykkes de ikke nå heller. Jeg hadde personlig ingen interesse av å bli ordfører, og jeg var heller ikke SVs ordførerkandidat. SV så egentlig ikke noe poeng i at partiet skulle ha denne posisjonen. Selv om politikk dreier seg om å ha posisjoner, dreier den seg også noen ganger om å vise anstendighet.

Vi gikk til valg på å demokratisere Gjøvik. Da ville det ikke ta seg særlig bra ut å kapre ordførerstolen med om lag 14 prosent av stemmene, selv om vi var valgvinnere med en tredoblet oppslutning. Det viktigste for oss var å få makt og innflytelse, og ikke inngå i et spill om ordførerposisjonen. Vi hadde avtale om å snakke med Ap, og den avtalen ønsket vi å holde. Tore Hagebakken ble en meget god ordfører, men SV fikk lide for at vi tok ansvar ved neste korsvei, ved kommunevalget i 1995.

Morten Lønstad

Kommentarer til denne saken