Om å bygge Innlandet

Det er fortsatt ingen tvil om at lokalisering ved Mjøsbrua blir helt feil i et by- og regionutviklingsperspektiv, mener artikkelforfatteren.

Det er fortsatt ingen tvil om at lokalisering ved Mjøsbrua blir helt feil i et by- og regionutviklingsperspektiv, mener artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

Leserbrev
Den gang, i 1988, da Lillehammer ble tildelt olympiske vinterleker for 1994, var konseptet «Compact Games» med alt i Lillehammer. Da Samaranch i februardagene 1994 uttalte «The best Winter Games ever, var det byene Gjøvik, Hamar og Lillehammer og kommunene Ringebu og Øyer som sammen sto bak OL-suksessen, en suksess som fortsatt gir varige virkninger i Innlandet. I sykehussaken står vi overfor en tilsvarende mulighet, denne gang med Elverum, Gjøvik, Lillehammer og Sanderud sykehus som hovedaktører.

Sykehuset Innlandet så tidligere for seg et målbilde med ett stort sykehus ved Mjøsbrua slik som også organisasjonskomiteen så for seg alt av anlegg og arrangementer i Lillehammer opprinnelig. Nå er målbildet endret til tre sykehus, men det er fortsatt ingen tvil om at lokalisering ved Mjøsbrua blir helt feil i et by- og regionutviklingsperspektiv. Dette bekreftes bl.a. i AsplanViaks samfunnsanalyse som sier: «Sykehuslokalisering i bykjernen vil normalt styrke byutvikling og best legge forholdene til rette for en bærekraftig byutvikling. Motsatt vil en etablering utenfor bykjernen kunne svekke en bærekraftig byutvikling.» Statens vegvesen Region øst er enda tydeligere i sin innsigelse (Biri alternativet): «Innsigelsen er begrunnet ut fra konflikt med mål om kompakt by- og tettstedutvikling og redusert transportbehov jf. statlige planretningslinjer for samordnet bolig -, areal - og transportplanlegging.»

SIs anliggende er, slik jeg forstår det, å «..utvikle pasientens helsetjeneste i Innlandet.» Mitt anliggende er å bidra til også å utvikle hele Innlandet, herunder også helsepersonellets livskvalitet, bl.a. gjennom redusert pendling.

Mer enn tre fjerdedeler av den norske nasjonalformuen utgjøres av hoder og hender, altså kunnskap og faglig dyktighet på alle nivå. Akkurat som statlige investeringer i Lillehammer-OL utløste en enestående lokal og nasjonal kreativitet i næringsliv, i akademia og i ideelle organisasjoner, vil en desentralisert utvikling av helsetjenestene i Innlandet være et viktig bidrag til å skape det «Grønne Innlandet» og mye mer. Tenk bare på hvilket potensiale som kan utløses i et økt samarbeid mellom teknologi- og helsemiljøene langs NTNU aksen Gjøvik – Trondheim, særlig dersom det allerede legges sterke føringer og strukturer for økt samarbeid. Tilsvarende potensiale kan utvikles mellom sykehusene i Elverum, Lillehammer og Sanderud og de respektive høgskole- og IKT miljøene i Mjøsbyene.

Den sterke satsingen på regional utvikling i tilknytning til Lillehammer-OL kom ikke ut fra et vakuum. Kommunal og miljøvernkomiteen uttalte bl.a. «.. en viktig begrunnelse for et sterkt statlig engasjement til fordel for Lillehammer-OL var de samfunnsmessige virkninger dette vil få for landet, for det indre Østlandsområdet og for Lillehammer distriktet.» og at dette måtte følges opp gjennom et forpliktende samarbeid mellom sentrale, regionale og lokale myndigheter.

Investeringsbehovet for et nytt hovedsykehus er anslått til i underkant av 9 milliarder kroner av samfunnets midler. Investeringene i olympiske bygg og anlegg som utløste stor kreativitet nasjonalt utgjorde i overkant av 4 milliarder kroner, omregnet til 2024 kroner. Sentrale myndigheter forventer selvsagt at sykehusutbyggingen innfrir så vel FNs bærekraftsmål som regjeringens mål om et bærekraftig og klimanøytralt samfunn i 2050, også i Innlandet.

Ingen vil si at det var en enkel reise fra OL- planleggingen startet i 1988 og fram til ‘94, det er det heller ikke i sykehussaken. Men, visjoner kombinert med vilje og kreativitet ga et resultat som strakte seg langt ut over tidenes mest vellykkede vinter-OL. Myndighetenes overordnede målbilde den gang var ikke bare et vellykket OL, dette lå som en forutsetning. Målbildet var å bidra til varig utvikling i Innlandet som lå i «oljeskyggen».

Spørsmålet vi må stille oss i dag er om og på hvilken måte Sykehuset Innlandet og Innlandet fylkesting kan bidra til å nå regjeringens mål. Planleggingshorisonten må være 2050, plankompetansen må være bredt sammensatt og nasjonalt forankret, føringene for bærekraft og klimanøytralitet i 2050 må være konkretisert og dokumentert og ikke minst må fremtidens generasjon være med på laget.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags