Når noe(n) ikke stemmer

Odd Chr. Hagen

Odd Chr. Hagen

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerVi har for litt over et halvt års tid siden hatt kommunevalg. Hva skal vi da med en folkeavstemning i mai? Og hva gjør vi med den? Jeg skal forsøke å sette søkelys på dilemmaet vi står overfor. Rødt er som kjent imot hele smørja, jeg er personlig noe ambivalent.

Vi kjenner fakta; Avstandene til kommunesentrene vil øke for mange, avstanden mellom de som styrer og de som blir styrt vil også øke, og lokaldemokratiet vil bli svekket, sjøl om tall kan legges fram også på noen også er mer fornøyd enn før. Og argumentene mot er mange, kanskje flest.

Petter Furulund, NHO Service, har da også sagt at storkommuner er fordelaktige for dem som tilbyr private helsetjenester, renhold etc. Vi vet hva det betyr av marginalisering av offentlig styring. Skoler vil legges ned, men det gjør de i dag også; har noen av dagens kommunestyrer snakket om dette i det hele tatt? Argumentene herover har stort sett gått på navnevalget. Er det tilstrekkelig? Hva med de faktiske utsiktene utover 20 mill i førstegangsbonus? Og er det alltid feil, alltid å slå seg sammen?

Sjøl har jeg store problemer med at man i hytt og vær arrangerer folkeavstemninger når vi har ordinære valg. Det burde i alle fall vært arrangert samtidig. I kirkevalget ble oppslutningen mangedoblet når det ble lagt sammen med kommunevalget. Nå har vi altså knapt to uker på den største og mest retningsgivende stemmegivningen for Toten-området siden EU-valgene.

En folkeavstemning mange mener kommer for brått på, og som jeg mener burde vært gjennomført i sammenheng med et ordinært valg, om i det hele tatt, der de enkelte partier kunne ha lagt fram sine prinsipper, og som folkevalgte tatt hovedbeslutningen. Her er vi inne på et problem med hele opplegget. Hvis vi ser på frammøtet ved de ca. 20–30 folkeavstemningene som så langt har vært unnagjort denne uka er det flere utfordringer: Den største er generell lav valgdeltagelse – og store sprik i hvem, hva og hvor – og hvorfor. Og hva så?

I Rælingen var det ifølge media et «klart nei.» 83 prosent ville ikke ha storkommune. I Rælingen hadde innbyggerne valget mellom en sammenslåing med Skedsmo kommune, eventuelt med tillegg av nabokommunene Fet og Sørum, eller at kommunen fortsetter som egen kommune. Fryktelig mange valg. Men valgdeltakelsen var på knappe 20 prosent. Det holder ikke i mine protokoller.

Stord: Opptellingen viser at 84,8 prosent av stordabuene sier ja til en sammenslåing med Fitjar, mens 14,8 prosent sier nei. Bare 2.600 av de 14.400 stemmeberettigede på Stord har avgitt stemme. 18 prosent! Altså har knapt 15 prosent sagt ja ikke engang 1 av 6 og det er «et klart ja?» (kildene for dette er nrk.no) Andre plasser som i Hå på Jæren sier 74,4 prosent nei til kommunesammenslåing. Valgdeltakelsen er på 59,3 prosent. I Klepp har 73,4 prosent sagt nei til sammenslåing. Valgdeltakelsen var på 55 prosent. I Time har 56,4 prosent stemt ja til kommunesammenslåing. Valgdeltakelsen er på 53 prosent. I alle disse tre tilfellene kan man vel si det er en gyldig og klar votering med et solid råd til politikerne. Som uansett må ta en avgjørelse.

I folkeavstemningen i Hemne ble det avgitt 973 stemmer om kommunesammenslåing. 826 sa ja, 114 sa nei og 33 stemte blankt. Valgdeltakelsen var lav, på kun 29,1 prosent. Dette er en av de mulige sammenslåingene som krysser en fylkesgrense med mulig ekteskap med Aure, som sier blankt nei. Hvem skal man lytte til da? Ja- kommunen eller neikommunen? Eller fylkespolitikerne? Også her er det samtaler på gang i Trøndelag som starta denne uka. Og Agder.

Oppsummert: Betyr en lav valgdeltakelse at man helst ser at folkevalgte skal bestemme – og betyr høy valgdeltakelse at man har informert bedre på forhånd, eller at innbyggerne stemmer med hjertet? Må man lytte – når ingen svarer? Er et rungende «mnjæ ...» på 9 prosent nok? Nei.

Dette er rotete. Veldig rotete. Når er en veiledende folkeavstemning legitim? Dette må vi bestemme oss for. I Gjøviks kommunestyre er det alt annet enn enighet om selv dette mer matematiske prinsippet. I fagforeningene er kravet at 50 prosent må møte og av dem et simpelt flertall som gir føringene. Det kan være en rettesnor.

Vi må ta et valg – før valget. Ellers aner jo ikke folk hva de effektivt sett gir råd om. Uansett oppfordrer jeg alle til å stemme. Åkkesom. Så skal i alle fall jeg lytte om det kommer et klart råd. Men én av femten som mener noe annet enn 2 av femten holder ikke. VOTE!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags