Design visker ut grenser

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Meninger 

Det å leve med et handikap kan ofte oppleves som et fengsel. Verden er stort sett utformet til funksjonsfriske mennesker, eller som Norsk design- og arkitektursenter skriver på sin hjemmeside: «de fleste produkter og tjenester utvikles for gjennomsnittskunden; en høyrehendt, funksjonsfrisk, hvit, ung mann». Om du har problemer med å gå, lider av fargeblindhet, har kognitive utfordringer eller sliter med inkontinens for den saks skyld, faller du altså utenfor denne definisjonen. For å være helt ærlig så er det vel de aller færreste som er 100% funksjonsfriske livet ut. Det vil si at vi mest sannsynlig må ha fysiske tilretteleggelser, personlig assistanse og/eller annen hjelp for å klare oss optimalt i hverdagen – enten det er hjemme eller på jobb, på butikken eller flyplassen, innendørs eller utendørs – på et eller annet tidspunkt i livet.

For det meste går det bra; du må bare lese på skjermen fordi du ikke hørte hva slags bussholdeplass som ble ropt opp, eller finne en kortautomat under tak fordi du ikke har nubbesjans til å se hva som står på displayet på den som står utendørs i det sterke sollyset. Noen ganger derimot mislykkes det; du blir sittende på raden ganske langt ned, like ved utgangen i kinosalen resten av filmen – uten 3D-brillene dine, popcornet ditt og jakken din – fordi du måtte på do halvveis inn i Star Wars, har dårlig balanse og er avhengig av et rekkverk å holde deg i når du går i trapper.

Opplever du dette, særlig det siste, ved flere tilfeller, er det en stor risiko for at du sakte men sikkert slutter å gå på kino alene – eller kanskje i hele tatt. Dette fratar deg friheten til å gjøre hva du vil når du vil, som igjen går utover følelsen av selvstendighet. Tilslutt reduseres livskvaliteten din. Dette er ikke bare urettferdig og uverdig for den personen det gjelder, men også totalt unødvendig i velferdsstaten Norge.

Så hva kan en kortautomat med en litt smartere skjerm, eller noe å holde seg på i trappen, gjøre for å viske ut grensene mellom hva som fungerer og hva som ikke fungerer i samfunnet vårt?

Absolutt alt, vil jeg vil påstå. Det er her universell utforming kommer inn. Ikke for å tilrettelegge i hverdagen til en spesifikk gruppe mennesker; for det kan være stigmatiserende, men for å forsikre at alle har like forutsetninger for å kunne leve livet sitt slik de vil. Frihet kalles dette. Vi har lover og regler for å sørge for å opprettholde nettopp dette, nemlig FN’s verdenserklæring om menneskerettigheter.

«Design for alle», «universell design», «inkluderende design», og «tilgjengelighet for alle» er andre ord for frihet i min verden som industridesigner og designforsker. «Universal design» som begrep oppsto i USA på 80-tallet og er basert på prinsippene om universell utforming. Universell utforming er kort sagt design av løsninger som er bedre for alle – uavhengig av kjønn, alder, seksuell orientering, hudfarge, etnisitet, religion og nedsatt funksjonsevne. Målet er å utforme produkter, tjenester, bygg, infrastruktur, osv. på en slik måte at de kan brukes av alle, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing.

Med tanke på at hver femte innbygger i Norge kommer til å være minst 70 år gammel i 2060, med alle utfordringene det innebærer, samt det faktum at verden stadig står ovenfor konflikter og uroligheter, som igjen fører til humanitære kriser og migrasjon, bør universell utforming være fokus i enda større grad hos forskere, designere, arkitekter og ingeniører. Ja, faktisk alle som er med på å forme morgendagens Norge (makthavere og politikere intet unntak).

Regjeringen har en visjon om at Norge skal være universelt utformet innen 2025. Som de sier på sin hjemmeside er dette for å motvirke «diskriminering av personer med nedsatt funksjonsevne» og slik gi «bedre omgivelser for hele befolkningen». Vi har kommet en liten bit på veien, men vi har fortsatt miles to walk folkens.

Det er ikke slik at fordi folk med blindestokk, tinnitus og droppfot er i mindretall, skal de ha dårligere forutsetninger for å leve sitt liv. Og hva med argumentet: «Ja, men hvis man ikke har spesielle behov for det ene eller andre hvorfor skal man da bruke ekstra penger kun for å tilfredsstille kravene om universell utforming?» Godt spørsmål; og høyst relevant ikke minst, uten å kritisere lovverket blir det jo ingen endring. Kanskje den mye diskuterte snusirkelen skal bort – eller forandres. Hvem vet.

Fremtiden er usikker, men det vi kan være sikre på er at vi blir alle gamle en gang. Vi kommer alle til å få redusert syn og dårligere hørsel. Vi kommer alle til å få verre balanse, bli stivere og svakere i muskler og ledd og få problemer med å holde oss tett både her og der.

Det er en fattig trøst å tenke på at vi er i samme båt; og for å bruke det samme språklige bilde, er det ikke fornuftig å tenke at denne båten også er universelt utformet, med plass til alle - både høye og lave, tjukke og tynne, hannkjønn som hunnkjønn, unge og gamle, rike og fattige? Jeg bare spør. Det er oss vi snakker om: deg og meg og fremtiden. Vi er vel verdt en investering synes jeg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags