Hvor lenge er det etisk forsvarlig å opprettholde et liv?

Av
DEL

LeserbrevFørst og fremst er det rett og slett godt å se at NTNU Gjøvik har en professor i medisinsk filosofi og etikk. Og endatil en som deltar aktivt i samfunnsdebatten. Mer av dét! Jeg vil tro det overrasker endel som fortsatt har et bilde hva som skjer på Campus Kallerud som «Tekniker´n» og «Sjukepleier´n». Professor Bjørn Hofman skriver et klokt og befriende provoserende innlegg i en debatt som vi egentlig aldri har tatt fullt ut – og som svaret fra Kjeldstadli, styremedlem i Foreningen Rett Til en Verdig Død understreker at det er på tide vi tar. Det kan spinne mange tanker ut fra en slik meningsutveksling. Og da må vi ta et etisk standpunkt før metode og praksis forherliges eller fordømmes. 

Vi sier gjerne at «alt liv er hellig/ukrenkelig». Og det er det jo ikke. Vi dreper i krig, aborterer fostre, avliver sjuke dyr, skyter ulv og slakter bufe. Så alt liv er ikke hellig, for å sette ett premiss for min argumentasjon, og eventuelle tilsvar. Uansett om vi er dydsetikere, tror på almenne gode gjerninger, fører vår etiske logikk fra et religiøst ståsted og ergo der finner vår moralske støtte, er pliktetikere og mener det samme må gjelde i ett og alt, eller er utilitarister – så bør dette gi oss et klart etisk ståsted. Og det er der vi feiler i dødshjelpsdebatten. Jeg mener da ikke at de to nevnte innledningsvis feiler per se, men at vi som samfunn ikke har tatt Den Store Etiske Debatten. Det er kanskje det som etterlyses.

Mitt syn er at dødshjelp er dødshjelp. Enten man setter inn en kanyle med gift eller trekker ut en kanyle med livsopprettholdende medisin, så er det dødsforårsakende. Jeg mener ergo at aktiv/passiv-debatten er uegnet til å debattere etikken. Professor Hofman trekker dette inn i logikken om at leger pr ethos og Hippokrates ed strengt tatt er moralsk forpliktet til å ikke gi dødshjelp, men derimot livshjelp, og vil ha dødshjelpere.

NTNU Gjøvik har i mange år hatt ekspertise på helhetlig lindring i livets sluttfase. Det kan være et sted å starte en slik spesialisering, som del av eksisterende påbygningsutdanning for erfarent helsepersonell.

Debatten bør ikke stanse ved praksis. Vi må også se på med hvilken rett vi opprettholder et liv. En radikal retning vil være å se på det preferensiellt utilitaristiske i det. Åltså om koneskvensen av at person x gis livsoppholdende medisin i tisdrom y i sum er i alle «tenkelige og utenkelige» sin beste interesse. Vi ser som regel kun på individet som er uhelbredelig sykt, kanskje komatisk og uten flere vitale organer i drift. Men vi må også utifra en slik etikk tenke på familien. Vi må tørre tenke på noe som sikkert høres helt kynisk ut; hvilke andre kunne trenge den ekspertisen og ressursbruken som nå brukes på å holde liv i noen som egentlig kan få slippe noen dager før? 

Hvor mange cellegiftdoser kunne en ung mor fått, eller hvor mange timer med ambulanse og nyfødte i livskritisk medisinsk tilstand går med på at vi gir dette livet noe dager mer? Hvem kunne levd videre med en transplantasjon av de organer som er brukbare? Svaret er at vi på forhånd må ha tatt et etisk standpunkt. Vi kan selvsagt ikke si at man gjør slik akkurat nå og noe annet i neste case.

Noen vil sikkert alt ha sett at jeg lener meg på filosofen Peter Singers ikke sjelden provoserende etikk. Han har da også tatt til orde for aktiv dødshjelp på nyfødte. Rett og slett å forlenge abortgrensen, for å sette det ytterligere på spissen. Klasse-eksemplet er den milliontedels andelen av barn som fødes uten hjerne - anencephaly. Kun en del av hjernestammen er i funksjon og sikrer en pusterefleks. Disse skapningene dør ved fødselen, med hjelp noen timer eller dager senere, og i ytterst få tilfeller er det holdt liv i dem lenger – under det vi nå vet er voldsomme smerter i lengre perioder. Disse babyene har en helt unik mulighet; å være donorer for andre spedbarn. Er det etisk rett å ikke benytte den muligheten og kanskje redde ti spebarnsliv fremfor å opprettholde ett dødsdømt?

Jeg har ikke sett på juridiske, personlige, religiøse eller praktiske aspekter, og søker kun å reise et etisk dilemma: med hvilken rett opprettholder vi et liv? Utifra dette kunne vi så få et svar på hvorvidt vi isåfall også kan berettiges å avslutte et.

Odd Christian Hagen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags