Kommunereformen – ulv i fåreklær

Av
DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Meninger 

Den opprinnelige begrunnelse for den pågående kommunereformen finner man i NOU 1992:5 og i etterfølgende Distriktskommisjoner. Utgangspunktet var at det kunne være ønskelig at enhver kommune utgjorde et bolig- og arbeidsmarked. Det dreide seg således om arealutnyttelse, kommunikasjoner, pendling osv. Det er problemer som særlig gjelder de større bykommuner og deres omegnskommuner. Dette kan kalles «den planbyråkratiske begrunnelse».

Prinsippet om et bolig- og arbeidsmarked betyr i praksis at de større byområder må bli enda større. Prinsippet anvendt for Oslo-området tilsier en monsterkommune, som i nord omfatter Hamar/Stange, i sørøst hele Østfold med byer som Fredrikstad, i sydvest hele Vestfold med f eks Tønsberg, og i vest byer som Drammen og Hønefoss.

Det er mulig det kan gi bedre kommunikasjonsmuligheter, men det er selvfølgelig politisk uakseptabel. De store byer og deres folkerike omegnskommuner har mange stemmeberettigede og politiske partier legger seg ikke ut med store velgergrupper.

Ønsker man en kommunereform bør man derfor sikte seg inn på de mindre kommuner, som representerer mindre og derfor mer ubetydelig velgergrupper. Det er selvfølgelig også det som skjedde etter at ideen om færre kommuner nærmest synes å bli et mål i seg selv. Derved faller «den planbyråkratiske begrunnelse» bort. Hva skal begrunnelsen da være?

Da Erna Solberg tiltrådte som kommunal minister, skulle man eliminere de mindre kommuner for å oppnå økonomiske besparelser. Erfaring fra Norge og Danmark viser imidlertid at det ikke foreligger økonomiske besparelser ved kommunesammenslutninger. Det forsto fru Solberg og endret sin begrunnelse til at sammenslutninger var nødvendig for å skape større og bedre fagmiljøer i kommunene. Man kan jo ikke tape ansikt.

Det er en politisk trygg begrunnelse. Da det i praksis er svært vanskelig eller endog umulig å fastslå om et fagmiljø er blitt bedre eller dårligere. Sanners kommunaldepartement har kjøpt utredninger fra «forskningsinstitusjoner», der gevinsten ved sammenslutninger er «de nye og spennende utviklingsmuligheter» i de tenkte nye sammenslutninger. Det er også en udokumenterbar begrunnelse.

Bemerk at utgangspunktet med disse sammenslutningsbestrebelsene ikke er bedre tjenester til kommunenes innbyggere. I så fall måtte man studert de enkelte kommunale tjenester for se hvilke forbedringsmuligheter som foreligger. Nå har imidlertid kommunene selv løst de fleste problemer ved «litenhet» ved et omfattende og mangfoldig system for interkommunalt samarbeid. Slikt samarbeid vil sikkert kunne forbedres, men generelt ikke ved kommunesammenslutninger.

Distriktskommisjonen og Norsk institutt for by- og regionforskning ønsket seg 161 kommuner ut fra prinsippet om et bolig- og arbeidsmarked, som er det antall kommuner Fremskrittspartiet har lagt seg på. NHO ønsker seg 77 kommuner av hensyn til sine medlemmer som ønsker å tjene penger på å være kommunale underleverandører. Skal man for eksempel selge vaktmester- og renholdstjenester til kommunene, så må kommunene være av en viss befolkningsmessig størrelse. Det kan være grunn til å anta at partiet Høyre derfor også egentlig mener at ca. 77 kommuner er passende, selv om Sanners folk har funnet ut at 100 er passende. De blås bestrebelser på å redusere antall kommuner er således basert på enten en klar mangel på holdbare begrunnelser og/eller fordekte ønsker om å tilfredsstille NHO.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags