Nasjonale føringer i politikken overfor mennesker med utviklingshemming

Bjug Ringstad

Bjug Ringstad Foto:

Av
DEL

LeserbrevI den grad kommunene bygger bofellesskap til innbyggere med utviklingshemming, så skal bofellesskapene være små, inngå som en naturlig del av den ordinære bebyggelsen, slik at de gjør inkludering og normalisering mulig, skrev jeg i et innlegg i OA den 15. juli og viste til intensjonene med reformen.

Den 16. juli kom Steinar Wangen med et motinnlegg, basert på egne erfaringer og seg selv som kilde.

Nedleggelsen av institusjonsomsorgen skjedde formelt med Midlertidig lov om avvikling av institusjoner og kontrakter om privat pleie under det fylkeskommunale helsevesenet for psykisk utviklingshemmede. Loven ble fremmet i ot.prp. nr. 49 (1987-88). Det går klart frem at institusjonene skulle nedlegges og kommunene skulle overta ansvaret for tilbudet til mennesker med utviklingshemming fra og med den 1. januar 1991. Gjennom hele perioden til Helsevesenet for psykisk utviklingshemming (HVPU) pågikk en nedbygging av institusjonaliseringen. Det ble etablert «vernede boliger», «biinstitusjoner» og andre former for boliger i beboernes hjemkommuner. Disse små institusjonene var også under HVPU. I en viss grad ble slike små biinstitusjoner omgjort til kommunale bofellesskap.

Institusjonsbeboerne trengte tak over hode og det tok tid før alle institusjonsbeboerne hadde en ordinær leilighet å flytte inn i, men de tidligere institusjonene fikk ikke finansiert utvidelser. Det skulle heller ikke tas inn nye beboere i institusjonene, med et lite unntak: «Det bør, som en nødløsning, være anledning til å ta inn nye beboere for tidsbegrensede opphold i tilfeller hvor akutte behov oppstår» (se ot.prp. 49 (1987-88), side 18).

For å sikre en utvikling i samsvar med Stortingets målsetning, fikk Husbanken sterke virkemidler, uttrykt i rundskriv HB-1212 fra 1990, etterfulgt av HB-1255 fra 1993. Begge rundskrivene slår fast at bofellesskap og samlokaliserte boliger for mennesker med utviklingshemming maksimalt skulle ha fire til fem beboere. De skulle være utformet på en måte som ikke skillet dem ut fra den ordinære bebyggelsen og leilighetene skulle være utformet etter en ordinær og nøktern standard. I utgangspunktet fikk en ikke Husbankfinansiering for prosjekter som ikke fulgte kravene. En kunne imidlertid søke om dispensasjon. Dispensasjonssøknadene ble behandlet på statssekretærnivå i sosialdepartementet.

Stortinget har gjentatte ganger presisert at føringene som ble lagt i reformen fortsatt er gjeldende. Vi finner dem igjen i Husbankens retningslinjer for lån og tilskudd til omsorgsboliger. I en viss forstand kan vi si at føringene ble styrket i 2013 da Norge forpliktet seg til å følge FNs funksjonshemmedekonvensjon. Hovedproblemet var at statlige myndigheter forutsatte at kommunene ville gjøre seg kjent med føringene og følge dem opp også etter reformperioden. Utviklingen viser dessverre at kommunene har glemt. Vi er tilbake i en situasjon hvor kommunene etablerer institusjonslignende bofellesskap og få med utviklingshemming får velge hvor, hvordan og med hvem de vil bo.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags