Når syke mennesker blir butikk

 KLASSEDELING: – Det har oppstått et klassedelt helsevesen, hvor de uten helseforsikringer risikerer å måtte stille seg bakerst i køen – ofte på lange ventelister, mener artikkelforfatteren.

KLASSEDELING: – Det har oppstått et klassedelt helsevesen, hvor de uten helseforsikringer risikerer å måtte stille seg bakerst i køen – ofte på lange ventelister, mener artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

LeserbrevNorge er forpliktet til å følge EØS-loven. Den er premissgiver for at helseforetaksmodellen innført, og for at Norge må følge EUs helsedirektiver.
Med foretaksmodellen har begrepene lønnsomme og ulønnsomme pasienter oppstått. Syke mennesker er blitt butikk (pengene følger pasienten), og det er blitt en konkurranse sykehusene imellom om hvem som skal behandle dem.

EØS-lovens art 105 forutsetter «ensartethet» (likhet) innenfor EU og EØS. I tillegg til «fri etableringsrett» (EØS-lovens art 31), og fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft (EØS-lovens art 1, nr 1 og nr 2). Loven setter som premiss at det skal være fri konkurranse. Det åpner generelt for at private skal inn på offentlige tjenesteområder - på like vilkår som det offentlige.

Dette systemet har medført at om lag 609.000 innbyggere per i dag har skaffet seg privat helseforsikringer. For dem med mye penger, eller har slike ordninger i arbeidsavtalen sin. Dermed er det oppstått et klassedelt helsevesen, hvor de uten helseforsikringer risikerer å måtte stille seg bakerst i køen – ofte på lange ventelister.

Lokaliseringsdebatten omkring nye sykehusstruktur, har klare paralleller til hva som skjedde på New Zealand på 1980/90-tallet. På New Zealand etablerte man offentlige sykehus utenfor de store byene, og åpnet dermed opp for at de private tok over i byene. De private sykehusene tiltrakk seg den beste kompetansen, og de med økonomi som kunne betale for tjenestene. Den øvrige befolkningen måtte ta til takke med de offentlige sykehusene – i forfall – med lange reiseavstander og ofte på lange ventelister.

Spørsmålet er; Hvorfor har de private sykehusaktørene begynt å etablere seg i Mjøsbyene? Og er planene om et sykehus ved Mjøsbrua en tilrettelegging for de private sykehusforetakene i byene?
Vil et sykehus ved Mjøsbrua være godt nok for de med helseforsikringer?

For lokalbefolkningen er tilgangen på de beste helsetjenestene viktigst, og at tilbudene er der når man trenger dem.

Helse- og sykehustjenester er under stadig utvikling, og gårsdagens løsninger er ikke nødvendigvis de beste i morgen.

Vedtaket om bygging av nytt storsykehus i Oslo, og andre steder, har trolig den konsekvens – av kostnadsmessige årsaker - at avklaringer om fremtidig sykehusstruktur i Innlandet skyves enda lenger ut i tid? Og det gjør ikke saken enklere at sykehusdivisjonen Innlandet har et underskudd på 120 millioner kroner i år (2019).

Kravet om innsparinger/ dårligere sykehusøkonomi, har den konsekvens at presset øker på de ansatte. Og det utløser behov for store strukturelle endringer og funksjonsdelinger på de eksisterende sykehusene, ved siden av mulig vedlikeholdsforfall og mangel på modernisering av utstyr med mer. Risikerer vi med det at de offentlige sykehusene taper konkurransen om å tilby de beste tjenestene - etter hvert som de private aktører etablerer seg i markedet?

De offentlige sykehusene må derfor alltid fremstå som det «beste» alternativet - for majoriteten av lokalbefolkningen!

Jeg er blitt usikker på om dagens sykehusledelse, og lokale- og regionale politikere jobber i den retningen for tiden?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags