Små tanker kan bli ganske store ting

MUSTADHAGEN: Perspektivskisse av vinnerforslaget til JAF arkitekter tilbake i 1998.

MUSTADHAGEN: Perspektivskisse av vinnerforslaget til JAF arkitekter tilbake i 1998. Foto:

Av
DEL

LeserbrevKommunikasjonsrådgiver Pål Tømmerhol uttaler i OA 24. februar følgende: «Små tanker blir aldri mer enn små ting». Jeg antar at dette er beregnet på å ramme meg og mitt engasjement i saken om Huntonstranda. I en kommunikasjonsrådgivers verden kan nok utsagnet være riktig, men det passer ikke i alle sammenhenger her på Gjøvik. De små tankene om utvikling av boligområdet Mustadhagen kan være et eksempel på dette.

I 1990/91 ble Rv4 bygget ut fra Huntonstranda til Hunndalen. Vegvesenet hadde ønsket seg en rundkjøring som kryssløsning mellom riksvegen og Strandgata. Gjøvik kommune mente at et toplanskryss var den eneste riktige løsningen og vant fram med sitt syn. Riksvegen ble dermed ført under Strandgata og videre vestover i en grøft som fikk tidligere inngrep i området til å fortone seg som bagateller. Friarealet mellom Topp Auto og Støperiet ble nå ytterligere beskåret og utnyttelsesmulighetene begrenset gjennom strenge krav til byggeavstand fra riksvegen.

Midt på 1990-tallet gikk vi i AS Miljøbygg (nå Backe Oppland AS) med små tanker om å vurdere utnyttelse av arealet til boliger. Hvis prosjektet på Gjøvikjordet skulle gjennomføres var vi klare på at dette måtte omfatte hele arealet mellom Niels Ødegaardsgate og boligene i Olavsgate. Dette måtte med andre ord innbefatte et overbygg over Rv4, et «lokk» som det ble kalt i en tidlig fase. Veglegemet for riksvegen lå så dypt at det helt naturlig å tenke seg at en tunell i betong kunne bygges over vegen og at terrenget over denne kunne komme i en akseptabel høyde i forhold til omgivelsene. For å synliggjøre mulighetene for boligbygging ble det på fri basis, og uten noen godkjennelse fra grunneiere, laget en illustrasjonsplan. Denne viste at det kunne innpasses omkring 200 leiligheter og en del næringslokaler på det definerte grunnarealet med et samlet gulvareal på 27.000 kvadratmeter. Gjennom dette arbeidet ble det talende begrepet «byreparasjon» tatt i bruk.

Med illustrasjonsplanen ble det mulig å presentere ideen, først og fremst for Mustad som var den store grunneieren. Så vel den lokale ledelsen som eieren i Oslo fattet interesse for prosjektet. Mustad kunne uten problemer ha utviklet området selv. Imidlertid ville de uten en overbygd riksveg møtt store begrensninger i utnyttelsen. Det maksimale de kunne fått ut av det ville vært en eller to blokker langs Niels Ødegaardsgate. Mustad innså at verdien på deres tomt ville være vesentlig større hvis man ikke måtte ta hensyn til riksvegen. Med grunneierens erklærte støtte ble prosjektet presentert for kommunens administrative og politiske ledelse.

For å få et brukbart tomteområde måtte det til et overbygg over riksvegen, noe som representerte en tung investering. Uten å være overbevist om boligmarkedet i Gjøvik, var eierne av Miljøbygg og Mustad lunkne til videre framdrift. Planene lå tidvis i dvale, men av og til var det oppturer. Det store skiftet kom da Gjøvik Boligbyggelag ble invitert inn i prosjektet. Partene ble enige om å etablere et selskap, Mustadhagen AS, for å drive videre utvikling gjennom dette.

Med boligbyggelagets direktør Kjell Emblem som medspiller i prosjektet, ble det mer fart i sakene. Det kom også profesjonell støtte fra Backe Prosjekt AS som var et av Miljøbyggs søsterselskaper. Etter diverse vurderinger ble man enige om å utlyse en arkitektkonkurranse. Etter innlevering i august 1998 ble det klar enighet om at JAF arkitektkontor AS hadde det beste forslaget. Med sterk lokal forankring beskrev de sine intensjoner slik: «Mustadhagen» skal være en grønn ramme om et moderne bokompleks sentralt plassert i Gjøvik, fritatt for støy og luftforurensning. Stedsindentitet skal prioriteres ved utforming av boligene. Tilbakeføring av «Gjøvikjordets» opprinnelige landskapsform vil gi området totalitet og tilhørighet. Bebyggelsen skal komplettere eksisterende kvartalsstruktur mellom Gjøvikjordet og Gjøvik Gård. Være et bindeledd mot bebyggelsen på Gjøvikjordets nordvestre brink og muliggjøre fjerning av nåværende støyskjermer/plankegjerde mor Rv4. Ha i seg utsiktssektorer mot Mjøsa og omgivelsene samt gi gunstige solforhold for alle boenheter. Egen parkering under boliganlegget».

20 år etter er det flott å se at boligområdets kvaliteter virkelig stemmer med visjonene som JAF uttrykte i 1998. Konseptet som var valgt var mange små blokker samlet i en langstrakt boligkarré. For ikke å belaste lokket over riksvegen ble det plassert en rekke med blokker på hver side.

Etter forhåndsdrøftinger med Statens Vegvesen var man forberedt på at det ville bli krevende å få til en avtale om et overbygg. Men, som i andre store prosjekter, var det ingen som kunne forestille seg hvor vanskelig det skulle bli. Det var ingen uoverstigelig krav av teknisk art, men noe som kom overraskende og skapte store problemer, var Vegvesenets krav om kompensasjon for grunn. Riktig nok hadde Vegvesenet betalt for avstått grunn da Rv4 ble bygget. Men det var ingen som forestilte seg at en etat som hadde opptrådt meget egenrådig, og påført byen dype sår, skulle kreve betaling for noe som ikke kunne få noen verdi på annen måte. Og det var ikke snakk om satsene som Vegvesenet selv i sin tid hadde betalt, eventuelt med indeksjustering. Nei, kravet var at utbygger skulle betale for «veggrunn og skråninger iht. lokal omsetningsverdi».

Prosjektets grunnlagsinvesteringer knyttet til vegkulverten som vi sto overfor i 2000 kan oppsummeres slik:

  • Bygging av vegkulvert; 25 millioner kroner (budsjettpris 1999)
  • Godtgjørelse til Statens Vegvesen for vegskråninger; 1,8 millioner kroner
  • Engangsgodtgjørelse til Statens Vegvesen for framtidig vedlikehold av vegkulverten; 1,4 millioner kroner

Senere skulle det dukke opp et spørsmål som «ingen» hadde tenkt på. Hvem skal eie lokket? Det var klart at Vegvesenet skulle eie veggrunnen og innvendig overflate av tunellen. De som skulle kjøpe leiligheter i borettslag kunne ikke eie en tunell. Det ville bli uholdbart å ha ansvar og risiko for en konstruksjon som de selv ikke hadde noen kontroll med. Man var innom flere mulige løsninger. Hverken Vegvesenet eller Gjøvik kommune var aktuelle som eiere. Kunne eierskapet legges i et eget aksjeselskap som fikk inntekter gjennom festeavgifter? Kunne det være en selveiende stiftelse?

Alle problemene løste seg. Mustadhagen fikk den utbyggingsavtalen med Gjøvik kommune som var en forutsetning for godkjenning av reguleringsplanen for området. Under sluttbehandling av planen i 2000 var det bred enighet i kommunestyret om at dette var et godt prosjekt. Arbeiderpartiet erklærte at «prosjektet er en byreparasjon som bygger opp igjen de sår riksvegutbyggingen i Gjøvik har laget». Senterpartiet omfavnet prosjektet, men hadde i en tidlig fase oppfattet forslaget om en vegkulvert som en spøk. Fremskrittspartiet mente at realisering av prosjektet var det største som hadde skjedd Gjøvik. Også Rød Valgallianse kom med en klar støtteerklæring i et avisinnlegg hvor følgende blant annet kom til uttrykk: «Faktisk er det representanter fra «kapitalkreftene» som nå har tatt på alvor befolkningens krav om å få tilbake gangforbindelse til sentrum, skjermet for biltrafikk».

I 2001 var det klart for bygging av boligblokker langs Niels Ødegaardsgate. Videre utbygging var avhengig av vegkulverten, og denne ble bygget i 2002. Deretter kom boligblokkene på rekke og rad, stort sett slik som JAF hadde skissert i sitt konkurranseutkast i 1998. På området gjenstår fortsatt tomtekapasitet for ytterligere en blokk. Grunnen til at denne ikke er utnyttet er ukjent.

De små tankene vi hadde midt på 1990-tallet har materialisert seg i et ganske stort prosjekt selv om det ikke kan sammenlignes med Huntonstranda. Vår tilnærming til det offentlige miljø i Gjøvik var ikke preget av store slagord eller utsagn formulert som ultimatum. Vi gjorde oss ikke avhengige av et kulturhus eller et annet stort offentlig prosjekt, men måtte tvert imot selv bære en ekstraordinær grunnlagsinvestering på nærmere 30 millioner kroner. Det ble et godt samarbeid med alle berørte parter, noe som resulterte i en ny liten bydel i Gjøvik. Prosjektet ble utviklet og gjennomført uten å engasjere en kommunikasjonsrådgiver. Vi måtte formulere våre små tanker på egenhånd, men i Gjøvik, byen vi er glade i, var det på den tiden godt nok.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags