Hva kan vi gjøre med mobbinga i skolen?

MAKT: – Mobbing handler i stor grad om utøvelse av undertrykkende makt, skriver artikkelforfatteren.

MAKT: – Mobbing handler i stor grad om utøvelse av undertrykkende makt, skriver artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

MeningerMobbing i skolen kan ses som handlinger fra barn eller voksne som undertrykker barn og hindrer deres opplevelse av menneskeverd og mulighet for likeverdig deltakelse. For å forstå mobbing har det tradisjonelt blitt lagt vekt på ulikhet i roller mellom aktør og offer. Men rollene framtrer i realiteten ofte diffust, og i det siste har det blitt en økende erkjennelse av at bildet rundt maktbruk og krenkelser i skolen er komplekst. Til tross for iverksetting av programmer mot mobbing, har denne heller økt i omfang og flere går bort fra disse i dette arbeidet.   

Denne kronikken søker å avdekke noen faktorer som ser ut til å spille inn, og hva som kan gjøres for å komme mobbinga til livs. Hvorfor får den grobunn, hva er det som opprettholder den, hvorfor tar den ikke slutt og hva kan en gjøre framover?

Det at mobbetallene holder seg stabile år etter år, og endog øker enkelte steder, kan i noen grad forklares med at i det siste har det i samfunnet blitt større fokus på fenomenet. Mer av dette kommer nå opp i dagen og av ulike grunner har det åpenbart vært betydelig underrapportering. Således har vi sett en variasjon i anslagene på at 5-15 prosent av elevene utsettes for mobbing i skolen. Mobbing i skolen erkjennes nå ikke bare som et individuelt problem; det er et samfunnsproblem og et folkehelseproblem.

Maktbruk og krenkelser er langt fra fremmed i samfunnet. Men skolen er pliktig; alle barn og unge skal innom der, og det i en fase som vil prege dem for resten av livet.     

Der mobbing får lov til å eksistere, opptrer den som en del av og som følge av skolen som sosialiserende institusjon; oppfatningen er at litt motgang må elevene kunne tåle for at de senere skal klare seg i de voksnes verden. Det som oppleves som mobbing blir ofte ikke oppfattet som et negativt avvikende fenomen innenfor det som ordinært foregår i skolen. Fysisk eller psykisk vold, krenkelser og trakassering, bør ikke betraktes som fremmed i skolen, for inntil visse grenser, blir dette akseptert innenfor det sosiale samspillet. Her er det et tankekors at det de siste årene er rapportert rundt 7000 tilfeller av mobbing fra de voksne i skolen. Et altfor idealisert bilde av det mellommenneskelig samværet kan hindre oss i å se det som faktisk foregår.

«Løsningen» i bestrebelsene mot mobbing blir å finne ut hvordan pedagogen og andre voksne skal handle for å kunne se lidelsen som blir påført den som er utsatt, og å handle etisk forsvarlig innenfor de målene som er satt for arbeidet i skolen.

I en avhandling fra Linköping Universitet i 2009 viser Helene Elvstrand hvordan skolen først og fremst utdanner barn for framtiden, og mindre for et eksisterende her-og-nå. Dette blir godt synlig innenfor den instrumentelle tankegangen som for tiden synes å prege store deler av det utdanningspolitiske landskapet i dag. Det oppstår et hierarki innenfor skolen, der man måles på en verdiskala, ut fra begavelse, besittelse av mye eller lite kunnskap. Forrang har kunnskap og ferdigheter som kreves i de voksnes verden; først der er du fullverdig borger og medmenneske. Hva som skjer her og nå, synes å bli tillagt underordnet mening for elevene. I dette bildet kan en forstå at elever, lærere, skoleledere, foreldre så seint oppdager mobbinga. De undres ofte over at krenkelsene har gått så langt, uten at de har oppdaget noe.

Prosessene i den sosiale samhandlinga, opplevelse av samvær preget av aksept, likestilling og likeverd, gjennomsyrer ikke timeplanen for hva som er vesentlig i skolen. Det burde de gjøre, for dette er så avgjørende viktig for at læring og vekst skal kunne foregå.     

Ikke sjelden kan en se at mobbing foregår over lang tid før den kommer til overflaten, og ofte oppdages den heller ikke da. For i mellomtida kan den krenkede ha utviklet en rekke symptomer på uakseptabel atferd, takket være opplevelser av utestenging og mangel på tilhørighet, tap av selvfølelse. Ansvarlig(e) for mobbinga kan være svært krevende å identifisere; er det en eller flere elever, voksne, eller ligger det i skolen en skjult agenda eller «læreplan» som legitimerer mobbinga? Den som er utsatt makter ikke å si ifra, og mobbinga kan være blitt en så integrert del av den enkeltes egen identitet at følelsen av «egen skyld» og mangel på selvverd dominerer over følelsen av å være krenket. Den utsatte ytrer seg gjerne med stressatferd, uakseptable handlinger, tilbaketrekking, skolefravær. Slik tilsløres bildet overfor dem som bør ha ansvar for å gjøre noe.    

Mobbing handler i stor grad om utøvelse av undertrykkende makt. Derfor trenger vi å åpne mer opp for kritiske perspektiv på hvordan makt kan understøtte den pedagogisk praksis, skolens indre strukturer, bestående av ledelse, lærere, elever og foreldre, og skolens forhold til normene på samfunnsnivå.

Normer rundt etnisitet, utseende, kjønn/seksuell legning og funksjonshemming, ligger ofte til grunn for krenkelse i samfunnet. Undersøkelser i skolen som søker å avdekke hva som anses for normalt og unormalt, vil kunne synliggjøre disse normene, slik at diskriminerende maktstrukturer som finnes i skolen i sin tur kan utfordres og forandres.

Mobbing fratar den enkelte opplevelse av likestilling og likeverd og retten til å leve på sine egne premisser innenfor de målene som eksisterer for skolen. I arbeidet ut fra et videre perspektiv på mobbing, vil en derfor måtte se etter hvor og hvordan mobbing oppstår og holdes vedlike. Dernest vil en måtte bryte opp den maktorden som søker å utelukke noen fra fellesskapet. Endelig må en søke å utvikle begreper, språk og holdninger som gjør det mulig for alle å finne sin plass i skolefellesskapet.

Skal vi leve opp til skolens mål om nulltoleranse for mobbing, og idéene om likeverd, likestilling og inkludering, har vi neppe noe valg. Skolens egne fagfolk, byråkrater og politikere hevder nulltoleranse. Da må de se til at den enkelte elev får slippe unna krenkelsene, men de må også være villige til å «snu hver stein» og se på de forholdene som er nevnt her. Det gjelder framtida for oss alle – og det står om liv.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags