Barnas røst: Hvorfor har dere ikke tatt konsekvensen av det dere vet?

Tekst til bilde nr 20050330-025:Det står dårlig til med jordas helsetilstand, er konklusjonen i en ny FN-rapport. (Foto: NASA) *** Local Caption *** Jorda

Tekst til bilde nr 20050330-025:Det står dårlig til med jordas helsetilstand, er konklusjonen i en ny FN-rapport. (Foto: NASA) *** Local Caption *** Jorda Foto:

Av
DEL

Meninger«Tenk om verda var en ballong, som vi alle bodde på

Og ingen folk var fattig, ingen rike.

Tenk om æille hadde samma Gud som æille trudde på

Da ville jorda vøri himmelrike»

For ett år siden var jeg på «besteforeldretreff» på Reinsvoll skole. Der fikk vi oppleve et strålende sceneshow med tre av skolens klasser. På scena var det, som i sangen, en stor oppblåst ballongjordklode, og i sang og dans, tablåer og bilder, nyhetsformidling og små appeller ble temaet presentert: Sannheten om den jorda vi er i ferd med å ødelegge. Spekket med kunnskap. Sprudlende og med barnlig entusiasme. Og det var mulighetene, ikke håpløsheten som ble presentert. Mest imponerende var det kanskje at det hele var så praktisk og jordnært. Bare et lite eksempel: Det var ingen fordømmelse av at far kjører deg på treninga, men en nøyaktig utregning av spart CO2 utslipp de gangene du velger å sykle eller gå. De små skritt, men med et radikalt alvor. Også med de store linjer. Med økende biltrafikk, med flyreiser og overforbruk går alt i gal retning. Verden og vi må våkne!

«For ballonger er slike en lyt vara varsom med

Dom går så lett i sund om itte folk lar dom i fre’

Og itte kæin vel noen si at halvparten er min

Nå stikk je høl i ballongdelen din» 

Jeg gikk glad hjem, og faktisk litt overrasket. Er det virkelig mulig at undervisning og kunnskapsformidling i skolen er så usminket miljøbevisst? Er lærerplaner og læringsmål så etisk bevisste? Blir barna våre så klart forberedt på å ta det ansvaret vår generasjon ikke tok?

Da er det håp!

Så opplever vi altså en ny overraskelse denne ettervinteren og våren. Og den kommer også fra barna. Den brer seg som ild i tørt gress. Det streikes og demonstreres. Det holdes appeller. Med en kraft som bryter grenser og stiller oss til regnskap. Med klar konfrontasjon ser de oss i øynene og sier: hvor er det dere voksne er? Hvorfor har dere ikke tatt konsekvensen av det dere vet? Med uredd overbevisning kaller de politikere inn på teppet. Og budskapet er så enkelt: Nå må kunnskap og ord følges av handling. Poenget er ikke at alle forstår eller ser alle løsninger og beslutninger som må tas, men at de ser alvoret og vet hva de vil. Jeg blir glad som den gang på besteforeldretreffet.

For ikke lenge siden fikk jeg enda en god opplevelse. Kirkemøtet, som er Den norske kirkes øverste organ, vedtok å støtte de streikende og aksjonerende barna! Også her gikk mange av de unge hardt ut. Men det reiste seg også andre kraftige røster i klimakampen. Biskopene våre har i mange år vært en sterk stemme i denne debatten. Så sterk at det til tider har provosert. I dag provoserer det neppe lenger. Nå ser vi alle at det går i gal retning. Uten å nøle ga Kirkemøtet en klar oppfordring: Ved neste valg må klima ha en avgjørende vekt når stemmeseddelen puttes i urna. Det går en grønn bevegelse over landet. Og unge røster taler aller klarest. Det er et etisk anliggende som krever politisk løsning. Ser vi alvoret?  

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags