Miljøpolitikk på ville veier

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Av
DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisen og alt innhold på nett

Meninger 

Da Gro Harlem Brundtland avsluttet konferansen om bevaring av biologisk mangfold i Rio i 1991, var det lagt et godt grunnlag for å arbeide målrettet videre med å bevare verdens artsmangfold. Det viktigste budskapet til verdens ledere var å arbeide for en bærekraftig utvikling for alle sektorer. Det innebærer å sikre en likeverdig balanse mellom biologiske, sosiale og økonomiske verdier slik at det kan produseres mat og velferd for menneskene uten at verdens arter trues. Denne balansen har etter hvert endret seg i en uheldig og delvis skadelig retning for bevaring av det biologiske mangfoldet. Pådriverne i denne utviklingen er enkelte miljøorganisasjoner som en kan mistenke å ha en sterk agenda knyttet til medlemsverving, framfor målrettet arbeid med å sikre det biologiske mangfoldet!

Her til lands føres denne kampen blant annet på grunnlag av den norske rødlista. Dette er en opplisting av arter sortert etter hvor truet arten er i Norge. Miljøorganisasjonene demonstrerer og aksjonerer hver gang økonomisk aktivitet berører områder med slike arter. Antall arter på rødlista benyttes også som dokumentasjon på hvor vellykket eller mislykket miljøarbeidet i ulike sektorer er. Det høres umiddelbart fornuftig ut, men er i virkeligheten en dårlig indikator på utviklingen. I Norge er det så langt registrert ca. 21 tusen arter, men en mener at det totale artskartet vil vise nærmere 40 tusen arter. De som ennå ikke er registrert, er trolig i hovedsak arter som av ulike grunner forekommer i lite antall. De fleste av disse har liten verdi for bevaring av biologisk mangfold i Norge. Dette av den enkle grunn at de befinner seg i sitt absolutt ytterste utbredelsesområde her i landet, men forekommer i stort antall globalt. De har likevel, på grunn av sin sjeldenhet i Norge, potensial til å havne på den nasjonale rødlista. Å rette fokuset i miljøarbeidet mot disse artene bidrar lite til sikring av biologisk mangfold og drar fokuset bort fra det som er viktig. En nasjonal rødliste er ubrukelig i forvaltningen av arter dersom den ikke har en global rødliste som utgangspunkt. Arter som knapt finnes i Norge, og som ikke finnes på den internasjonale rødlista, har ikke noe på en nasjonal rødliste å gjøre! Å aksjonere for bevaring av slike arter, kan ikke ses på som annet enn som del av en oppmerksomhets- og vervekampanje for miljøorganisasjonene og skader arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet. Av totalt 4438 rødlistede arter i Norge, er det bare 53 arter som er med både på den globale og den norske rødlista.

Dessverre er miljømyndighetene i stor grad påvirket av miljøorganisasjonene, og politikerne følger sitt byråkrati. Årsaken kan være mangel på kunnskap, men mer sannsynlig er det de politiske konsekvensene politikerne er redde for. Dermed har feilprioriteringene blitt en del av gjeldende politikk! Noen rødlistearter trenger beskyttelse i Norge, men mye viktigere er det å ta vare på ansvarsartene og nøkkelartene vi har. Mange vil sikkert undres på hva dette er, og manglende kunnskap om disse artene er en direkte følge av feilprioriteringene i dagens miljøpolitikk. En ansvarsart er en art med liten global utbredelse og hvor mer enn 25 % av totalpopulasjonen finnes hos oss. Den kan derfor forekomme i ganske stort antall her, men er likevel globalt truet. Vi kjenner knapt betegnelsen eller noen av artene, men villrein og fjellrev er to av de. Miljøorganisasjonene er lite interessert i disse, for hvem vil vel støtte en aksjon for en jaktbar art som villrein? Muligheten for å få folk engasjert i slike saker er liten, siden artsutbredelsen kan være stor her til lands.

Feilprioriteringene er politisk bekreftet når statssekretær Lars Andreas Lunde i Klima- og miljødepartementet (KLD) står fram og forklarer at det er en del av naturens gang at en ulv herjet i en fødselsflokk med villrein tidligere i år! Miljøorganisasjonene var øredøvende enige med sin taushet.

En nøkkelart er en art som forekommer i store forekomster og som er viktig for overlevelse og utvikling for svært mange andre arter. Blåbær er en slik art, men hvem blir vel med og aksjonerer selv om arealene med blåbærmark skulle bli redusert med 30 % og medføre en vesentlig trussel for flere arter? Bier og humler er avhengige av blomstringen på lyngartene. Nasjonale nøkkelarter, som er truet som følge av klimaendringer eller feil forvaltning, bør overvåkes i egne programmer. Det skjer bare i begrenset omfang. Miljøorganisasjonene er fraværende i dette saksområdet. Noen ganger snus til og med rødlista fullstendig på hodet. Det skjer når arter som mårhund og villsvin gjøres fredløse selv om de forekommer svært sjelden. Hadde det dreid seg om en ny sopp- eller lavart, ville den sikkert havnet på rødlista. Villsvinet bekjempes av hensyn til grønnsaks- og potetdyrkere, fordi villsvinet kan påføre produsentene skade i sitt matsøk.

Den grelle prioriteringsfeilen

Det mest grelle eksemplet på myndighetenes feilprioriteringer er knyttet til ulv. Ulven dukker opp i stadig nye områder i landet. Den norske ulven har utvandret fra den svenske stammen og har trolig samme opprinnelse. Svenske myndigheter har arbeidet aktivt for utsetting av både voksen ulv og valper fra blant annet Russland. Svenske og norske dyreparker har deltatt i dette arbeidet. Norske miljømyndigheter har vært løpende orientert, men ingen i den norske miljøforvaltningen vil bekrefte det. Bilder av skutt ulv de siste årene viser stor variasjon i kroppsbygning, farger og størrelse. Ingen har de karakteristiske trekkene til den skandinaviske ulven som i sin tid ble utryddet. Hvorfor er det så mye hemmelighold om de nye ulvenes opprinnelse? Ulven hevdes å være en viktig del av økosystemet i vår natur. Men ingen påstår at vi må sette ut gjedde i alle vann, selv om gjedda har samme økologiske funksjon i vann som ulven har på land. Ulv finnes i titusentall verden over. Den er verken en ansvarsart eller en nøkkelart i Norge. Her er skadebildet helt annerledes enn for villsvinet. Husdyr på beite blir revet i stykker bit for bit. Noen lever og lider i flere dager med skadene. Husdyrene har blitt rettsløse på beitemark benyttet i århundrer, og bøndene pålegges å fjerne dyrene i stedet for at beiteområdene gis beskyttelse. Annet biologisk mangfold, lokal matproduksjon og folks næringsgrunnlag og trivsel ofres der ulven herjer. De nye ulveindividene er i tillegg mulige bærere av dvergbendelorm som kan være svært farlig for hjortevilt, husdyr og mennesker. I enhver annen sammenheng ville slik reetablering av en art, uten kunnskap om genetisk opphav eller konsekvenser for miljø, næringsliv og folk, bli karakterisert som miljøkriminalitet! I kampen for vern av ulven, er de fleste miljøorganisasjonene likevel ekstreme i sine aksjoner. Organisasjonenes grep om miljømyndighetene synes å være så omfattende at regjeringen og forvaltningen ikke vil eller tør å følge opp Stortingets ulveforlik eller pålegg! I stedet gjemmer de seg bak konvensjoner, lover og forskrifter. Det er en demokratisk krise!

Miljøpolitikken på dette området er på ville veier og lite rasjonell for bevaring av det biologiske mangfoldet i vår natur. Feilprioriteringer fører til manglende fokus på de viktigste tiltakene. Staten bruker store ressurser på forvaltning av arter som har liten betydning for bevaring av biologisk mangfold. Forekomster av rødlistede arter, med stor global utbredelse, kan føre til at private og offentlige investeringer og bærekraftig bruk av naturen m.m. forsinkes, fordyres og i noen tilfeller forhindres uten at vesentlige miljøfordeler oppnås. Nå trenger vi politikere som har et selvstendig syn på miljøpolitikken, som tar avstand fra miljøorganisasjonenes aksjonsfokus og som har kraft til å

sørge for at prioriteringene i miljøpolitikken blir tjenlige i arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet i et globalt perspektiv. En fortsettelse av dagens politikk vil påføre både miljøet og våre sosiale og økonomiske verdier betydelige og unødvendige skader!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags