We too - urett på dagsorden

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger. 

«Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv», skrev dikteren Arnulf Øverland.

#METOO har satt urett på dagsorden. Vi skal så visst ikke tåle at noen blir utsatt for urett. Det er ikke nytt. Det som er nytt, er at de som blir utsatt for urett faktisk bringer det til torgs, i stedet for å stilltiende akseptere det. Demningen som brast, og det påfølgende mannefallet er en direkte konsekvens.

#METOO-kampanjen bringer også med seg noen problemstillinger. Vi er alle ansvarlige for hverandres ve og vel, og alle som er i en antatt sterkere posisjon er ansvarlig for de som er i en svakere posisjon. Kampanjen har bidratt til å ansvarliggjøre oss for å gripe inn i andres handlinger i større grad enn tidligere. Det er en øvelse der mange har feilet.

Mye handler om perspektiv. Det å evne å se noe fra andres ståsted er vanskelig selv når vi er på vårt mest oppmerksomme. Jeg skal forsøke å illustrere det:

En gang i 20-årene var jeg på min første utenlandsreise alene. På flyet fikk jeg sete ved siden av en eldre dame, som viste seg å være et svært hyggelig reisefølge. Dette var før flyene fikk skjermer som viste nøyaktig hvor det var til enhver tid. I stedet var det et reisemagasin som viste ruten vi skulle følge. Etter hvert som ulike landformasjoner viste seg utenfor flyvinduet, underholdt vi hverandre ved å gjette hvor vi var. Ved ett tilfelle kom det en flyvertinne forbi. Jeg påkalte hennes oppmerksomhet, pekte ut flyvinduet mot landformasjonen under oss, og spurte på mitt beste og mest verdensvante vis: «Unnskyld, men hva er det?»

Jeg glemmer aldri reaksjonen, for jeg har aldri sett et mer forundret blikk. Så kom svaret: «Det? Det det er vingen, det.» Jeg tipper det fortsatt går historier om det i festlige lag i SAS. For meg var det en lynleksjon i perspektiv og kommunikasjon. Vi var på samme sted til samme tid, men så helt forskjellige ting, og kommunikasjonen var utilstrekkelig til å oppklare misforståelsen.

Det bringer meg tilbake til starten. For vi skal virkelig ikke tåle den urett som ikke rammer oss selv. Da må vi evne å se den mens den pågår. Det stiller store krav. Tildels krever det en evne til å sette seg inn i andres situasjon, tildels at vi klarer å kommunisere slik at vi blir forstått, og ikke minst at vi tør å ta de konfrontasjonene som er nødvendige.

#METOO handler primært om seksuell trakassering, og i utvidet forstand om maktmisbruk. Mye er åpenbart, for eksempel der det er store forskjeller i maktbalanse, alder og annen utnyttelse av en sterkere stilling. Det er også åpenbart at det å ta seg tilrette ovenfor noen som er uoppmerksomme eller forsvarsløse ikke bare er et grovt overtramp. Det er i de fleste tilfeller direkte ulovlig. Fravær av avvisning er ikke det samme som aksept.

Det finnes mer subtile måter å dominere på enn det å begå seksuelle overgrep. Det kan handle om alt fra ubetenksomme slengbemerkninger til systematisk trakassering. Selv komplimentene vi i beste mening gir til jenter og kvinner, går ofte på hvordan de ser ut eller ter seg, og ikke hva de kan eller har oppnådd. Dette bidrar til å redusere kvinner til glamorøse rekvisitter.

Tilbake til Arnulf Øverland: «Jeg skjønte det ikke. Nå er det for sent. Min dom er rettferdig. Min straff er fortjent».

Det har for lengst blitt en klisje, men #METOO har vært en øyeåpner. Etter dette kan ingen lenger si at de ikke er klar over at seksuell trakassering er et samfunnsproblem. Mest av alt har den vist hvor omfattende og utbredt det er.

Nå har vi skjønt det, men det ikke for sent. Skal vi unngå straff som fortjent, må vi alle endre oss. Vi må ha mot til å si ifra, og styrke til å gjøre noe med urett når vi ser det. Men mest av alt, må vi jobbe med oss selv.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken