Ja til lokal matproduksjon

Illustrasjonsbilde

Illustrasjonsbilde

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Mat er ikke lenger bare kjedebutikker og supermarkeder. Mange ønsker å vite mer om hvor maten kommer fra, hvordan den er produsert, og hva den inneholder. Det er et utbredt ønske om å handle lokalt og å korte ned veien fra produsent til forbruker. Nye butikker med økologiske og håndverksmessig framstilte matvarer vokser fram, ofte spesialiteter eller fersk frukt og grønnsaker fra gårder i nærheten. Torgene har fått nytt liv gjennom Bondens marked. Rundt omkring i landet organiseres det andelslandbruk, en omsetnings- og produksjonsform som knytter særlig tette bånd mellom bonde og forbruker. Ulike nettplattformer har åpnet for nye salgskanaler direkte fra jord til bord, uten fordyrende mellomledd.

I mange land går lokale myndigheter foran ved å prioritere lokale produsenter og kortreist mat ved offentlige innkjøp. Hvorfor skal ikke ungene på skolen lære å lage mat fra gårdene i nabolaget? Og hvorfor skal ikke beboerne på alders- og sykehjem få glede seg over å spise mat som de kjenner historien bak, kanskje dyrket av en nabo eller slektning de kjenner?

I forbindelse med verdensutstillingen i Milano i 2015 utarbeidet vertsbyen den såkalte Milanopakten for å styrke lokalt landbruk. Pr. i dag er pakten underskrevet av 142 byer, som vil arbeide for «bærekraftige jordbrukssystemer, som er robuste, trygge og allsidige, og som framskaffer sunne matvarer som er tilgjengelige for alle». Ideen er ikke ny, siden London allerede hadde innledet en slik politikk i 2004. I dag regnes Bristol som den fremste representanten for en slik kommunal jordbruks- og matpolitikk. 114 barneskoler og 49 barnehager kjøper nå inn mat fra lokale bønder. I Frankrike har byen Montpellier – blant flere – valgt seg ut to verktøy for å utvikle den lokale matproduksjonen: offentlige innkjøp og omsetning av jordbrukseiendommer til nye bønder. I 82 av byens skolekantiner serverer de nå lokalt, økologisk brød, og hvert år mottar byens landbrukskontor rundt 700 forespørsler om kjøp av gård. De fleste for å begynne i grønnsaksektoren.

Norske kommuner kjøper mindre matvarer enn kommuner i andre land siden vi ikke har skolekantiner. Likevel utgjør innkjøp til skolekjøkken, barnehager og sykehjem ganske betydelige kvanta. Hvorfor skal denne maten kjøpes inn utenfra, og gjennom fordyrende mellomledd, når de kan produseres i nærmiljøet? Kunne man ikke organisere lokale innkjøp av det som kan produseres lokalt? Vi trenger jo flere arbeidsplasser og mer verdiskaping i bygda!

Kunne ikke kjøttet som serveres på sykehjem og barnehager, eller tilberedes på skolekjøkkenet, komme fra sauer og kyr som har beitet på fjellet i Valdres, Gudbrandsdalen eller Vardalsåsen? Og hvorfor ikke bruke slike innkjøp som døråpner for nye, interessante produksjoner? Hvor mange kilo poteter, gulrøtter, løk, kål og rødbeter kjøpes det ikke årlig inn til skoler, sykehjem og barnehager rundt omkring i fylket?

Uansett kan vi produsere dette lokalt! Erfaringene fra for eksempel Slidreøya (360 meter over havet, nord i Valdres) viser at jord og klima også i fjellbygdene egner seg utmerket til en rekke lagringssterke grønnsaker. Langs Mjøsa har vi noe av den beste jorda og det beste klimaet i landet. Salat og bær kan produseres og leveres om sommeren og høsten. Lokale jordbær eller bringebær til dessert? Det har de gamle fortjent – og de unge fortjener å oppdage det!

Pr. i dag er produksjonen av slike vekster liten mange steder i Oppland, men økt mangfold vil gi jordbruket flere bein å stå på. Offentlige innkjøp har et slikt volum at det kan utløse slik nysatsing ved å gi noen produsenter et grunnlag å arbeide videre fra,

Om det ikke krever litt tid til omstilling fra både produsenter og innkjøpere? Om ikke noen rutiner må legges om? Jovisst og sikkert! Men hva så? Gammel vane er ikke nødvendigvis god vane, og hvis den sperrer for en god utvikling, bør den definitivt skrotes. Engasjerte kokker og kjøkkensjefer forteller med begeistring om å kunne lage måltidene med ferske, lokale varer framfor å røre sammen poser og pulver med ubestemmelig innhold. Kan en blomkålsuppe lages av blomkål, kraftbein, melk og smør sammenlignes med pulver utrørt i varmt vann?

Herved er utfordringen gitt til kommunene. Her må noen gå foran og få ting i bevegelse. Hvis kommunene tar første skritt, er jeg sikker på at vi bønder vil gripe sjansen til å få til noe positivt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags