Mer marked, mindre distrikt, størrre forskjeller

Bildetekst Bildetekst

Bildetekst Bildetekst

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Meninger 

En aktiv distriktspolitikken har vært en rød tråd og en avgjørende suksessfaktor for vår velstandsutvikling. «By og land, hand i hand» har vært fulgt opp i praktisk politikk. Selv om politiske og økonomiske krefter hele veien har villet dra oss i en annen retning. De siste årene ser vi et tidsskille. Distriktspolitikk er ikke i fokus i dagens regjering. Mer marked og mindre politisk styring og fordeling er løsninga.

Vi mener utbygging av vei og jernbane fortsatt skal være et distriktspolitisk virkemiddel. Regjeringa derimot ber samferdselsetatene fremme forslag basert på såkalte kost/nytte- beregninger. Der det er størst trafikk skal få en større del av kaka. Da må vi ikke bli overrasket over at mer penger brukes i folkerike områder og at dobbeltspor til Lillehammer skyves ut av lista. Eller at E6-utbygginga i Midtdalen stopper i et steinbrudd på Sjoa.

Vi ser det i utbygginga av fiber og bredband. Regjeringa ivrer for at samhandlinga med innbyggerne i større utstrekning skal skje digitalt. Statlige etater og kommunene skal digitaliseres. Undervisninga i grunnskolen er basert på at elevene har god nettilgang hjemme når leksearbeidet skal gjøres. Men da må man ha nødvendig bredbåndskapasitet. Regjeringas tilskuddsordninger er fislete. Markedet skal ordne opp. Det skjer ikke. Vi er i ferd med å få av et digitalt klasseskille. Derfor har arbeiderpartiet lagt inn 4 ganger mer statlige midler i sitt alternative statsbudsjett for å få en raskere utbygging i områder der markedet ikke tar ansvar.

Vi ser det i næringspolitikken. Vi vil ha en politikk som stimulerer enkeltbransjer og enkeltbedrifter. Regjeringa ønsker ingen velfylt verktøykasse med statlige virkemidler. Tvert i mot. Høyre og Frp har en ideologisk sperre for å føre en aktiv næringspolitikk på bransje- og bedriftsnivå. På Otta bygger Sel kommune nå 16 leiligheter i massivtre. Men elementene måtte hentes i Østerrike da slik produksjon ikke finnes i Norge. Nå bygger svenskene en stor massivtre-fabrikk i Karlstad. Den svenske staten er en aktiv støttespiller. Hvorfor kunne ikke en slik fabrikk vært bygget i skogfylket Oppland –ja, i Gudbrandsdalen ?

Vi ser det i landbrukspolitikken. Vi ønsker en politikk som ivaretar de små og mellomstore gardsbrukene i fjellandbruket. Da må vi få en mer grovforbasert produksjon med aktiv bruk av utmarka. Men nå endrer regjeringa rammevilkårene mot store driftsenheter med en produksjon som ikke er tilpasset arealgrunnlaget, men basert på importerte råstoffer. Fjell- og distriktsjordbruket er taperen. Lønnsomheten går ned, viktige jordbruksarealer og gårdsbruk går ut av drift. I en urolig verden, og med klimaendringer som gjør det vanskeligere å dyrke mat på kloden, blir vår evne til å håndtere en krisesituasjon mer sårbar.

Vi ser det i overføringene til kommunene. Folkerike kommuner med vekst i folketallet og et sterkt næringsliv skal få forholdsvis mer av kaka. Graden av omfordeling mellom kommunene reduseres. Alle kommunene i Oppland vil tape på dette. Det blir mindre penger til barnehage, skole og helse.

Markedet skal være en god tjener. Men ingen herre. Desto mer marked og mindre vilje til politisk styring, desto mindre fordeling sosialt og geografisk. Forskjellene vil øke.

Vi ønsker ikke å bygge opp konfliktlinjer med kommuner og innbyggere i og rundt de store byene. Men vi er avhengige av hverandre og har felles sak. Regjeringens markedspolitikk vil over tid endre samfunnsstrukturen og tillitsforholdene i den norske samfunnskontrakten. Det vil gjøre oss mindre rustet til å møte framtidas utfordringer. Norge trenger en regjering som ser verdien i hele landet. «By og land, hand i hand».

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags