Landbrukspolitisk omkamp

Av
Artikkelen er over 3 år gammel
DEL

MeningerÅrets jordbruksforhandlinger står for døren, og på nytt vil det være forventninger i jordbruket om at lønnsomheta skal bedres, og at vilkårene for Stortingets målsetting for den norske matproduksjonen skal oppfylles. Alle innafor jordbruket veit hva som har skjedd de siste to årene, og vi ser virkningene i praksis nå. Det er fortsatt slik at jordbruket vil legge de tradisjonelle pilarene som kostnadsdekning, inntektsmessig lik utvikling og tetting av inntektsgapet til andre grupper i samfunnet, til grunn for oppbygging av jordbrukets krav til Staten. Dersom vil vi ta omkamp med den praktiske politikken må vi også gi dette klart tilkjenne.

Korn og kraftforøkonomien er en av grunnpilarene i landbrukspolitikken. Kornproduksjonen går tilbake både i areal og produsert mengde. Det siste sjølsagt noe avhengig av gode og dårlige avlingsår. Styrking av kornproduksjonen er også avgjørende for å øke sjølforsyningsgraden i Norge. Dette betyr at kornprisen må økes, men også at budsjettmidler i sterkere grad må inn for å stimulere til fortsatt kornproduksjon i de marginale områdene. En følge av økt kornpris er økt kraftforpris. Dette er etter vår mening en god utvikling dersom vi skal få en vridning av mjølk og kjøttproduksjonen over på en større andel gras og beite, og redusere kostnadsforskjellene mellom bruk av kraftfor og produsert gras. Verdien og lønnsomheten på alt norsk jordbruksareal i inn og utmark avgjøres av prisdifferansen mellom gras og kraftfor. En kan sjølsagt ikke fjerne alle midlene som brukes til nedskriving av kraftforprisen i ett jafs, men vi må erkjenne at dette er en nødvendig veg å gå for å styrke den norske matproduksjonen basert på norske forråvarer. Så skal jeg raskt tilføye at for de produksjonene som er basert på bare kraftfor må det gis en kompensasjon for økte kostnader og dette vil i stor grad kunne hentes i markedet.

Et annet viktig moment i en omkamp, er fordeling og struktur i bruken av budsjettmidler. Den sterke omfordelingen av budsjettmidler som ble gjennomført i Stortinget i 2014, og videreført gjennom jordbruksavtalen i 2015, ga utsalg i store økninger for de største, på bekostning av de mange små og mellomstore brukene. Det er avgjørende for å oppfylle Stortingets målsettinger om en økt matproduksjon på norske resurser, at en stimulerer til bruk av alt areal, og da må det gjeninnføres tak og struktur og omfordelingen må reverseres. Som enkeltsak nevner vi at tapet av lammeslakttilskudd må erstattes. En kan si mye om dette tilskuddet både som premiering av volum og kvalitet, og at det kan diskuteres andre ordninger som er bedre, men utslaget fra fjorårets avtale var et direkte tap for ei isolert gruppe produsenter, og må kompenseres. Økt bruk av beite i inn og utmark er viktig for å styrke grovforbasert kjøttproduksjon og redusere bruken av importert kraftfor.

Virkemiddelbruken i dag gjør produksjonen av mat stadig mere avhengig av importert kraftfor til husdyrproduksjonen, og stadig mere budsjettmidler til å finansiere stordrift som ikke baseres på norske resurser og de politiske mål som Stortinget har gitt for den norske mattryggheten og dermed også for en økt sjølforsyning. En omkamp er nødvendig. Mitt håp og ønsk er at et samlet jordbruk er villig til å ta den kampen i årets jordbruksforhandlinger, og overlate ansvaret for en politikk som i praksis gjør norsk matproduksjon sårbar og avhengig av andre lands arealer i langt større grad enn akseptabelt, til Stortinget. Skal vi øke matproduksjonen på egne resurser må vi ha råd til å bruke det norske arealet.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags