Kjærlighetens bekjennelse

Paal med sine behandlere: Fra venstre Monica Kvarv, Toril Skinnerud, Paal André Grinderud, Aksel Hedman, Bjørg Hagaseth, Terje Hassel og Bojan Eric.

Paal med sine behandlere: Fra venstre Monica Kvarv, Toril Skinnerud, Paal André Grinderud, Aksel Hedman, Bjørg Hagaseth, Terje Hassel og Bojan Eric.

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Meninger 

Noen starter morgenen med et kyss fra den de elsker. Jeg håper de vet hvor heldige de er. Det er ikke alle forunt å oppleve det. Noen starter dagen med en avis, andre med å klappe hunden eller katten. Noen snakker med undulaten, andre hører på radio.

En bekjennelse kan og så gå over til besettelse, men det er et tema for en annen kronikk. Bekjennelse og erkjennelse er to ord som henger nøye sammen. Bekjennelsen kjenner vi fra bibelhistorien. Jeg kjenner også til en annen bekjennelse; den som bare kommer fordi hjerte ikke lenger kan tie.

En sann erkjennelse og bekjennelse som gir ro og stillhet. Et stille hjerte, og en stille munn. Øynene som sier mer enn ord kan beskrive. Erkjennelse og bekjennelse er to ord som kan forandre en vond hverdag. Bringe lyset inn i kroker som trenger det. Vi kan kanskje litt for ofte glemme at vi alle har begrenset tid her på kloden vår. Vi lever faktisk ikke evig. Det evige liv som noen snakker om, kan være en trygghet for noen å vente på. For egen del foretrekker jeg å være tilstede her og nå, med alt det fører med seg.

Alt er mulig.

Livet for oss mennesker er full av utfordringer. Vi må alle gå igjennom smale gater i blant. Andre ganger fylles vi av en glede som nesten ikke er til å tro. I operaen la Boheme gir Mimi alt for kjærligheten hun ønsker seg så sterkt.

Hun er som en skjør rose som har glemt å åpne seg opp når det regner. Rosene har en hemmelighet: De bevarer litt regnvann nederst ved blomsten begynnelse. Min mormor fortalte meg det som barn. Det var for at rosen skulle ha litt vann til tørre sommerdager.

Vi er alle skjøre og sterke. Vi har alle vår drømmer og lengsler. Mimi i la Boheme lever for den hun elsker så høyt at hun glemmer selve livet – eller er det kanskje livet hun lever akkurat i det øyeblikket hun oppdager denne store kjærligheten til Alfredo.

Hun syr vakre blomster av tøy og silke. Hver dag har hun sittet og sydd og ventet på at livet skulle ramme henne med stormkast. Når det endelig skjer, treder hennes redsel frem. Våger hun å gi slipp?

Sommerdag.

I fjor sommer fikk jeg en ide. Jeg lå på en gressplen hvor gresset ikke var klippet på en stund. Jeg ville se mot himmelens fred og små hvite dotter som seilet forbi der oppe. To sommerfugler kom forbi der jeg lå. Den ene stoppet litt opp i luften. Jeg lå så stille jeg bare kunne. Det kom en vindkule. Sommerfuglen ble dratt kraftig til siden. Jeg lukket øynene og lot den svale sommervinden sveve over meg. Det var over på et øyeblikk. Det ble stille igjen.

Forsiktig åpnet jeg øynene. Der var sommerfuglen kommet tilbake. Jeg visste at det var den samme, fordi den var så nær meg at jeg kunne se vingene.

Den hadde kommet tilbake. For et øyeblikk siden fikk den seg et kraftig dytt, men likevel ble den ikke skremt.

Hvorfor?

Vågestykket.

Ofte tenker jeg på sommerfuglen som dro tilbake til der den nesten ble feid ned i gresset. Den våget å komme nær en gang til. Jeg tror vi mennesker gjør det samme flere ganger om dagen. Vi tenker bare ikke over det. Det blir rutine, og en del av dagliglivet vårt. Når redselen kommer, og angsten tar tak i oss, er det godt å finne en hule.

Da kryper jeg oppi en stor sofa, og lar den favne meg, slik at jeg kan bli trygg og sterk igjen. Sommerfuglen har en livshistorie fra å være larve til å henge seg opp som en kokong. Deretter bryter den seg ut, og viser seg i all sin prakt for oss mennesker.

Alle mennesker trenger noen ganger en kokong som vi kan gjemme oss i. La sommerfuglvinger berøre våre sårbare hjerter, og drive angst og uro vekk for en stakket stund.

Nestekjærlighet.

Jeg lærte tidlig at alt liv hadde verdi. Det var ikke forskjell på fluer og sommerfugler. Ofte ganger har jeg tenkt at det var så godt å lære det. Noen ganger tenker jeg at det har gjort meg ekstra sårbar og sky. En ung kvinne sa til meg at hun ønsket at hun hadde mitt mot til å være på fjernsynet og uttale meg i aviser.

Jeg sa: Den du ser er meg, iblant med en maske. Noen ganger er jeg så redd at jeg lengter tilbake til kokongen min. Hun så på meg. Så gråt hun. Vi er innerst inne ganske like vi mennesker, om vi er såkalt kjente eller ukjente i det offentlige rom.

Nestekjærligheten er det viktigste vi kan gi til hverandre. Alt annet vil blekne når alt kommer til alt.

Ønsk sommerfuglvinger velkommen til ditt liv. Noe vil forandre seg når den sensitive delen av oss får plass. Det er da det virkelige menneske treder frem, vakkert, sterkt, mykt og bestemt.

Hva er egentlig livet?

Slik jeg opplever det, er livet i blant ingen dans på verken roseblader eller epleblomster. Men, det er det utfordrende livet som har blitt gitt hver og en av oss i gave.

Du vakre medmenneske, strekk deg mot skyene, finn din egen plass som passer for deg. Tegn deg et bilde hver dag av deg og dine kjære. Ram det inn som et vakkert fotografi, som du kan se tilbake på når du trenger det.

Åpne din innerste dør, slipp inn frisk luft og inviter medmennesker inn til ditt fine hjerte. Vær modig, slå rot der du finner din plass. Ta innvendige bilder som du kan bevare for ettertid. Fotografer øyeblikk som berører hjertet ditt. Fotografier har gjennom alle tider skapt glede og trøst.

I døden står vi alle på trappen til noe som er inngangen til en annen fase. Ingen av oss vet hva som skjer etter døden, men for noen betyr det å komme til himmelen, for andre ingenting. Noen tenker at døden er begynnelsen på et nytt liv. Uansett hva vi tenker og tror, er kanskje det viktigste å ikke frykte døden. Vi mennesker er kjærlighet, gir kjærlighet og fullfører vår omsorgsfulle oppgave her på jorden, enten som mor og far, venn, tante og onkel, eller annen familie.

Det siste som forlater et medmenneske er håpet.

Min tolkning av et bibelsitat:

Så blir de stående, disse tre: Tro, håp og kjærlighet.

Og, størst blant dem er alle sammen.

Gull.

Epletreet i drømmen kom ned fra himmelen.

Jeg sto på en balkong og synet som kom meg i møte var mirakuløst. Aldri hadde jeg sett så mange svaler. De fløy i alle retninger og lagde lyse hvinende lyder. De danset rundt epletreet som snart skulle plantes i jorden.

Treet nærmet seg jorden. Det virket nesten som om svalene holdt treet oppe, og maken til lukt hadde jeg ikke kjent før. Det duftet epler. Grønne sure epler, og røde høstepler på en og samme gang. Epleblomstduft midt på natten.

En kort storm kom, og alle blomstene på treet fløy avsted som små fugler. Treet ble nakent og kaldt.

Jeg løftet blikket mot himmelen, og i det jeg skulle spørre om hvorfor blomstene forsvant så brått, kom det nakne treet på plass i jorden. Jeg kunne se at jorden som ble fylt rund treet var av gull. Ikke glitrende, men matt gull. Gull som ikke glimret, men glimtet håp.

Det var svalene som fylte jord av gull rundt treet. Så kom miraklet. Dette ene som kanskje aldri skjer, men som kan skje når vi minst venter det. Treet ble fylt av nye friske epleblomster.

Helt av seg selv.

Dedikert til absolutt alle ansatte ved Landaasen Rehabiliteringssenter.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags