En kort innføring i kulturkampen

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

NyhetsbildetStatistisk Sentralbyrå (SSB). Det lå på ingen måte i kortene at en institusjon som konkurrerer hardt med Riksantikvaren og Meteorologisk Institutt om tittelen «Mest nerdete offentlige institusjon» skulle bli arenaen hvor den norske kulturkampen skulle utkjempes senhøsten 2017. Saken gjaldt lederen Christine Meyer og hvorvidt hun hadde tillit hos finansministeren. Og hos sine egne.

Hva skriver han om nå, da, tenker du sikkert. Kulturkampen? Selve kampen er ikke noe nytt i norsk sammenheng. Helt siden 1814 har Norge hatt innslag av kulturkamp i varierende grad, enten det dreide seg om embetsmenn mot bønder, by mot land, nynorsk mot riksmål eller lavkirkelige mot høykirkelige.

Anders Fogh Rasmussens Venstre-regjering i Danmark utkjempet fra 2001 en høyst vellykket kulturkamp mot påståtte uheldige venstrekrefter i landet, som akademikere, feminister og ikke minst «statliggjøringen» og «umyndiggjøringen» av individet. Det norske Fremskrittspartiet følte seg, og føler seg, langt mer bekvemme med å hente inspirasjon fra danske Venstre enn fra de mer belastede protestpartiene rundt omkring som Dansk Folkeparti og Sverigedemokratene. Kampen mot det ulne, men effektive begrepet elitenes innflytelse er og blir viktig.

Det er særlig Frankfurterskolens dekonstruksjon av alt sant og hellig som har vakt harme hos danske Venstre, Senterpartiet og Fremskrittspartiet og diverse andre konservative rundt om i Europa. Der nasjonalisme og patriotisme avsløres som sosiale konstruksjoner uten mening, sitter man igjen med en tom relativisme der alt egentlig er like gyldig og en individualisering av sannheten. Denne relativismen har igjen kommet tilbake og har bitt venstresiden i baken. I de fleste saker, fra klima og miljø til arbeidsliv og fattigdom, er det gjerne ikke forskning som er rettesnoren for folks oppfatninger men følelsen. Dermed kan såkalte klimaskeptikere med gullende ren samvittighet fremdeles hevde at klimaendringer ikke er menneskeskapte og hevde å kalle en spade en spade. Internett hjelper til med å spre meninger som tidligere ble avspist med et redigert leserinnlegg i en obskur lokalavis.

Selve grunnlaget for mistilliten mot Christine Meyer fra Frp-hold dukket opp da Erling Holmøy, statistiker og mannen bak det såkalte innvandringsregnskapet, begynte å snakke om politiske føringer rundt forskningen. En rapport om innvandringens kostnader hadde vært ferdig i mai, kunne Holmøy fortelle. Han selv var i ferd med å bli omplassert i SSB, og Meyers omstrukturering hadde krevd et offer som Frp ikke kunne godta. En tilsynelatende nokså oversiktlig personalsak hadde blitt en politisk het potet. Lekkede dokumenter viser at Holmøys posisjon var blant stridstemaene mellom finansministeren og SSBs leder. Hva i alle dager gjør at finansministeren setter en enslig statistiker foran hele «moderniseringsprogrammet» til regjeringen?

Fremskrittspartiet var i utgangspunktet tuftet på lavere skatter og færre offentlige inngrep. Disse sakene har i stor grad blitt felleseie i Norge fra Arbeiderpartiet via sentrum til Høyre og Fremskrittspartiet. Ingen ønsker seg tilbake til en situasjon der skjemavelde og skattebyrde kveler den frihetselskende kioskeiers ambisjoner. Så hva har man så igjen i Frp? Jo, innvandringen. Og når noen kødder med innvandringsregnskapets far, da kommer piggene ut. Ikke bare hos Frp, nei, også hos Senterpartiet og Arbeiderpartiet. Fagforeningene ønsket også Meyer ut, så utvalget av vikarierende motiver var så stort at man kunne forledes til å tro at både Manpower og Adecco hadde bidratt.

Christine Meyer er definitivt en del av den etter hvert grundig utskjelte eliten. Bevæpnet med Chicagoskolens økonomiske teori og solide røtter i Bergen Høyre, representerte hun Erna Solbergs fornyelse av offentlig sektor, som i stor grad følger slagordene effektivisering og aldri mer sosialdemokrati. Nå har riktignok også Arbeiderpartiet vært like flinke til å bygge ned sosialdemokratiet i Norge, så det er lite oppsiktsvekkende rundt dette. Det mest oppsiktsvekkende er i grunnen hvordan Meyers sak illustrerer de indre spenningene mellom det i navnet liberalistiske Fremskrittspartiet og det blå, liberalistiske Høyre. For Frp er liberalistiske tendenser greit så lenge de ikke kommer i konflikt med de folkelige krav om innvandringsstopp og mer politi. For Høyre er de teoretiske prinsippene det den pregløse massen av velkledde og velfriserte representanter derfra har å forholde seg til.

Norge har, til tross for sin lille befolkning, hatt en klar og tydelig konfliktlinje mellom de nasjonalorienterte kretsene og de utoverskuende, ofte elitepregede kretsene. Embetsmenn og plankeadel med danske røtter og blikket mot kontinentet sto mot bønder som hadde mer lokale og provinsielle holdninger. Kultureliten på midten av 1800-tallet, som Ibsen og Bjørnson, reiste fra dette landet bestående av folk som skeit i Norge for å la Toten leve. Denne strømningen av seg selv nærmest er selvsagt fortsatt i stor grad til stede, og det er faktisk ikke noe galt med det. Som på flyet, må man hjelpe seg selv før man hjelper andre i nød.

Skepsisen mot elitene, reelle og innbilte, for eksempel manifestert i hele Norges skepsis til tettstedet Bærum, er relativt pussig med tanke på hvor egalitært Norge egentlig er sammenliknet med våre naboer i øst og hele det europeiske kontinentet.

Christine Meyers kardinalfeil var ikke hennes nyliberalisme, men hennes offentlige omfavnelse av innvandring som noe positivt. I iveren etter å male Meyer på veggen, har kritikere valgt å se bort fra at Holmøy manglet en doktorgrad, og trolig var for gammel til å ta en, og dermed ikke tilfredsstilte de kvalitetskriteriene regjeringen ønsket at SSB skulle etterstrebe.

En kan selvsagt spørre seg om kriteriene er fornuftige, om publisert forskning internasjonalt er viktigere enn statistikk for beslutningstakere. Og man bør også spørre seg om hvorfor Erna Solberg ikke synes å ha satt verken foten eller noe annet ned før denne striden ble en belastende skandale. De siste dagene har det lekket ut informasjon som setter finansministeren i et dårligere lys enn tidligere.

Det interessante, sik jeg ser det, er ikke hvem som har rett og hvem som tar feil, men at den relativt sett minimale asylinnvandringen i Norge greier å engasjere slike følelser og illustrerer den pågående striden om Norges sjel på en slik fremragende måte.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags