Gå til sidens hovedinnhold

Kommunesammenslåing- Keiserens nye klær

Artikkelen er over 5 år gammel

Kommentar Dette er en kommentar, skrevet av en redaksjonell medarbeider. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdninger.

(For dere som ikke har lest eventyret, gå til: http://www3.lokus.no/content?marketplaceId=1000 & contentItemId=958339 & didLogin=true)

Det er gjort mange utredninger, filosofier, beregninger og ikke minst: Løse tanker omkring dette temaet. Noen kommuner har allerede slått seg sammen, andre har inngått skilsmisse etter noen års samliv. Omtrent det samme som skjer i familielivet ellers.

Hva er det så vi ønsker at kommunen skal levere? Hva med kommunegrenser? De går jo litt rundt omkring, enkelte steder tvers gjennom lokalsamfunnet, mellom naboer, og andre steder langt fra beboere uansett retning. Og en kommunegrense vil alltid lage et skille ett eller annet sted.

Kommunen (fellesskapet) skal levere de tjenestene som naturlig tilhører fellesskapet. Eksempelvis: Helsetjenestser, Tekniske infrastrukturtjenester, Skole, mv. Og min litt enfoldige oppfatning er at det er fellestjenestene befolkningen ønsker blir levert – til riktig kvalitet og pris. Ikke hva kommunen heter, hvor kommunesenteret ligger, eller hvor kommunegrensen går. Ikke alle kommuner (eller familier) leverer alle nødvendige tjenester selv – men har avtale med andre kommuner (eller egne/andres bedrifter/selskaper) om leveringen. Og det fungerer stort sett greit i de fleste områder. Og i bunn og grunn er leveringen helt avhengig av hva den politiske «eliten» har bestemt – på godt og vondt. Hva er årsaken til ønske om sammenslåing?

Kan ikke se at det er kommet annen informasjon enn «gode ønsker» så langt. Økonomi? Mindre politisk ansvar? Mer rasjonell og strømlinjet administrasjon?

Min erfaring med store bedrifter som sliter, er at de omorganiseres. Først en gang, så en gang til, så emisjon, fusjon, og til slutt er de borte. Kanskje er den virkelige årsaken til at de blir borte, at de ikke lenger er i stand til å levere de riktige produktene-/tjenestene, til riktig pris og kvalitet. Og i kommunal sammenheng er det sammenfallende med manglende eller dårlig politisk styring. Hvis alt fungerte helt topp, hadde denne diskusjonen ikke kommet.

Ved en kommunesammenslåing sitter vi til slutt tilbake med bare rasjonalisering av selve kommuneadministrasjonen, inkludert den politiske ledelsen. Og det gir totalt sett ikke mer økonomi å leve på i framtiden enn noen solgte eiendommer, samt noen reduserte administrative funksjoner – muligens. Den operative driften av helse/sykehjem, skoler, teknisk infrastruktur må fortsatt utføres der mennesker lever og bor – akkurat som før – uten at det endrer kostnadsbildet. Om vi endrer grensene, blir jo ikke behovet for tjenester endret.

Gjør hele prosessen enklere, løs opp de rigorøse kommunegrensene, legg sykehjem, skoler og andre felles-institusjoner som felles verdier for befolkningen – og ikke knyttet til formelle kommune-grenser. Over tid blir da kommunegrensene visket ut, barna som leker sammen tvers over kommunegrensen kan fortsette å leke sammen på samme skole – som eies av en-to eller flere kommuner. Kanskje er løsningen for sykehjem/omsorgs-drift det samme? Utgiftene trekkes uansett direkte fra sentralt budsjett, men på øremerkede midler for sine tjenester. Så sparer vi den lokale økonomiske administrasjonen, og kampen mot nabokommunen. Og de som bor der kan forholde seg til den/de tjeneste- enhetene som er nærmest, uansett hvilken kommune den måtte ligge i.

Hva kommunegrensen betyr for meg? Ingen verdens ting. Like lite som fylkesgrensen. Jeg har like stor tilknytning til østsiden av Mjøsa som vestsiden, (men så bor jeg også på Biri). På grunn av den eksisterende «demokratiske» tilhørighet, er jeg dømt til å måtte forholde meg til «min» kommune, fylke – eller flytte. Og det liker jeg slett ikke. Tross alt er vi i hele vår nasjon med 400–450 kommuner, 18 fylker, 5–6 mil. innbyggere, og en haug med regioner, ikke større enn en passe stor by ute i «den store verden». Mens vår interne offentlige administrasjon i antall kan holde tritt med bemanningen med enda større millionbyer få timers flytur unna. Men vi gjør det selvsagt på vår egen måte.

Forslag til løsning? Jeg ville startet med å legge ned fylkene, (ikke de geografiske grensene, de betyr ingen ting) – men hele den fylkeskommunale «dobbelt-saksbehandlende-administrasjonen» og virksomheten. Da går det nok ikke lenge før kommunene selv løser sine egne samarbeidsutfordringer lokalt, naturlig og samsvar med befolkningens behov. Og legger vi ned fylkene vil en stor politisk og administrativ økonomi være tilgjengelig i den øvrige tjenesteproduksjonen. Fylkesmannens kontor kan fortsette – ihvertfall noe tid, som Statens representant – å følge opp at befolkningen i sitt område får de tjenester som SKAL leveres.

Skal vi ha en kommunesammenslåing i «vårt» område, foreslår jeg: Gjøvik/Hamar/Ringsaker. (Toten- og Land-kommunene må selv vurdere sine egne veier). 4-felts vei mellom Gjøvik og Mjøsbrua. (Glem forlengelsen av Gjøvik-banen). Da vil Gjøvik ikke lenger bare være endestasjon for Gjøvik-banen, men ha full tilknytning til så vel NSB og E6, ev. via moderne bussforbindelse. De viktigste kommunikasjonsveiene ligger – og blir liggende på østsiden av Mjøsa. Og slik vil det bli i mange-mange år framover. Og så får vi stort sentralsykehus øst/vest for Mjøsbrua, riktig bemannet, samt velutstyrte Lokale Medisinske Senter, og riktig dimensjonering av ambulansetjenester/helikopterbaser.

PS: Vi har allerede felles brannvarsling (110) som dekker et meget stort geografisk område. Vi har felles politi-nummer (112 samt 02800) og eget stort politidistrikt (Hamar). Vi har felles akutt helse (113) som dekker/ omfatter store geografiske områder. Og SI (sykehus innlandet) dekker alle våre geografiske områder. Og før eller senere kommer eget AKUTT-NUMMER, som dekker hele innlandet (minst). Om jeg er «nærområde- illojal»? Ja, men helst mot den lokale politiske ledelsen. Jeg har full tillit til de på grunnplan som ivaretar de direkte tjenesteleveransene.

Kommentarer til denne saken