Gå til sidens hovedinnhold

Mistillit og politikerforakt

Artikkelen er over 5 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Jan Tore Sanners kommunereform, som mange kaller en «stordriftsmani», har fått stryk hos landets lokalpolitikere, og folkeavstemninger har vendt tommelen ned for det som nå betegnes som en «flopp». 1. juli var det bare blitt 40 færre av landets 428 kommuner. Nå er imidlertid embetsverket, fylkesmennene, valgt til å dirigere og styre over det lokale selvstyret, og tvang kan bli resultatet for mange kommuner, fordi, sitat fra regjeringen: «Enkeltkommuner skal ikke kunne stanse endringer som er ønsket og hensiktsmessige ut fra regionale og nasjonale hensyn». Hva er nå det tro? Hvem skal definere dette? Geir Vinsand i Nivi Analyse A/S, lister opp 10 slags ulike typer kommuner som kan bli tvangssammenslått. Dagens stortingsflertall sier at det skal være en «reell frivillighet», men hva betyr nå det? Det har vært en meningsløs sløsing med tid og penger i denne prosessen. Isteden burde skattepengene bli brukt til å gi folk gode tjenester, og skape velfungerende samfunn med små forskjeller. Tilfredsheten med offentlige tjenester er omvendt proporsjonal med kommunestørrelsen. Det er ingen belegg for at små kommuner klarer seg dårligere. Kommunene er svært viktige for innbyggernes identitet, og trivsel og deltakelse er størst i de mindre kommunene. Dermed er det heller ikke sagt at små nabokommuner ikke selv kan finne ut av et godt samarbeid, eller slå seg sammen.

Jan Tore Sanner nedvurderer kommunene, etter råd fra embetsverk og rådgivere i alderen 25–35 år. Kommunene er ikke «flinke nok», må bli mer «robuste», mer «kompetente», mer «bærekraftige». Det reises ikke spørsmål om: For HVEM? I det som bare er en hårreisende prosess, forsøker han å ta både selvtilliten og stoltheten fra folk for å tvinge gjennom en reform som først og fremst er ideologisk basert. Gjennom propaganda, ført an av kompenserte, statssubsidierte «eksperter», skal lokaldemokratiet knuses. Fylkesmennene skal nå «jobbe på spreng», og blir et slags «gisler» i den videre påvirkning. Så spørs det hvilke fylkesmenn Sanner har «i lomma». Skal fylkesmennene overprøve lokaldemokratiet? Så kan en spørre om det er Sanner som har NHO «i lomma», eller omvendt? NHO driver en bevisst kampanje for sentralisering. Sanner vil også, gjennom et tvilsomt «gulrot- og strafferegime» hjernevaske folk til å tro at «sammenslåing blir det uansett». Han truer med at mindre kommuners mangel på lydighet skal få konsekvenser gjennom endringer i inntektssystemet, og de andre skal premieres.

Dette er, uten tvil et verdivalg. Sanner «nedsnakker» distriktenes og lokalmiljøenes betydning. Han underkjenner distriktenes store verdi for landet. Distriktenes viktige innovasjon har ikke vært mulig uten den bosettings- og kommunestrukturen vi har i Norge. Landet vil bli mye fattigere uten et Distrikts-Norge, og det er dette tilhengerne av den hodeløse sentraliseringen ikke vil ta inn over seg. Norge er variert og langstrakt, og har til dels svært dårlig infrastruktur i deler av landet. Vi må fortsatt ha et Kommune-Norge som er tilpasset det land vi har.

Sanners «stordriftsparadis» betyr sentralisering, byråkratisering, lydighet og A4-tilpasning. Kommunesammenslåing = sentralisering av makt, ressurser og arbeidsplasser. Det er naivt å tro noe annet. Sentrale styresmakter har lenge lagt opp til at kommuner og regioner skal kjempe om ressursene. Sanners stordriftsmani vil, uten tvil, legge Distrikts-Norge i grus, dersom han får fortsette gjennom tvangsløsninger. Dette vil bli en sulteforing av Distrikts-Norge, og verken bli «robust» eller «bærekraftig» for våre distrikter. Ikke «dersom» – men «når» det blir dårlig råd, så vil kommunene kutte utenfra, og når tjenestene forsvinner, forsvinner innbyggerne også. Det er bare et spørsmål om tid. Folk ønsker offentlige tjenester der de bor, og nå kommer den ene reformen etter den andre, som fører til det stikk motsatte. Folk skal helst stues sammen i byen, lag på lag, i et A4-formål, og i fortettede og forurensende miljøer. Brysomme individer med nærmiljøinteresser, individualisme og interesse for lokalkultur, historie og røtter, må vekk. Distriktsbefolkningen sees på som en for stor utgiftspost for det sentrale maktapparatet.

Vi har allerede hatt skandaler som følge av reformen. Ordførere og rådmenn, som har valgt raskest mulig sammenslåing, har sporet av, ved at aktørene er opptatt av å dele ut gode avtaler, lukrative ordninger og høye lønninger til hverandre. Et eksempel er en rådmann som får 1,62 mill i lønn (mye høyere enn statsministeren), og har en sluttavtale på 1,1 mill i året, hvert år, og uten arbeidsplikt. Ingen ble overtallig, men det ble opprettet nye, kostbare stillinger. Det ble slett ikke, som Sanner hevder: At en flytter ressurser fra byråkrati – og til innbyggerne. Ingen tror på hans mantra om «å flytte ressurser fra administrasjon – til tjenester», og slett ikke når det gjelder distriktsbefolkningen, som er en «torn i øyet» hos Sanner og hans likesinnede. Innbyggerne vil slett ikke få «raskere og bedre hjelp», som han hevder. I praksis fører det til lengre vei til alle viktige tjenester, lang venting i telefoner eller til kompliserte selvbetjeningsløsninger digitalt, og lengre reiser for å få snakke direkte med f. eks de folkevalgte i kommunen. Det vil bli en større avstand mellom folket og politikerne.

Det samme gjelder nå den såkalte fylkesreformen, hvor det ikke ser ut til at det skal tas naturlige befolkningsmessige og geografiske hensyn, og hvor folkets meninger skal settes til side, uten at det blir en bred, demokratisk debatt. Dette er en halvhjertet prosess, nærmest tilfeldig, og løsrevet fra drøfting om hva som er «problemet» med dagens ordning, og hva som søkes løst ved endring. Dette gjelder fundamentale endringer i en forvaltningsstruktur, hvor fusjon kan bli vedtatt FØR en vet hva regionene skal gjøre. Fylkene skal fatte vedtak om sammenslåing innen 1. des, -16, og først våren -17 skal et utvalg se på oppgavene! Meningsløst!

Det er ofte stor avstand mellom rikspolitikere og lokale politikere i samme parti. Ved stortingsvalg er det et dilemma for trofaste velgere når de ikke kjenner seg igjen i «eget» parti. De store partiene styrer i samme retning når det gjelder sentralisering av landet, – et land som ikke lenger skal ha plass for alle. Det synes viktigere at Norge skal presses inn i former som passer sterke internasjonale krefter.

Omorganisering skal skape en illusjon av framskritt, selv om det eksisterende fungerer meget bra, mens det som oppnås, ofte er kaos, ineffektivitet og demoralisering. Det legges heller opp til planlagt og helt bevisst svekkelse av det eksisterende, nettopp for å rettferdiggjøre sentralisering (som på sykehussektoren f.eks.) Vi går mot et politisk system som folk ikke føler seg delaktige i, og som fører til mistillit og politikerforakt når et sentralt «elitestyre» overser folkets behov, interesser og medvirkning. Hele vårt samfunn er bygd på tillit, noe de sentrale politikere nå ser ut til å overse.

Kommentarer til denne saken