Klimaengasjert? Plant skog i Afrika

ENGASJERT: Det går ikke an å sette klimaengasjert ungdom opp mot skogplanting i Afrika, mener artikkelforfatteren.

ENGASJERT: Det går ikke an å sette klimaengasjert ungdom opp mot skogplanting i Afrika, mener artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

LeserbrevI OA 13. april har representanten fra Partiet de kristne i Gjøvik et innlegg om klima og skogplanting. Det er flott å se at også dette partiet nå engasjerer seg i vår tids største utfordring; klimaendringer. Fint er det også at de roser skogplanting utført av skoleelever, i Kenya, som ett ledd i tiltak for å begrense den globale temperaturøkningen. Helt i tråd med MDGs politikk: Tenk globalt – handle lokalt.

Når skribenten setter skogplantingen i Afrika opp mot de titusenvis av ungdommer verden rundt, som demonstrerer for en mer realistisk politikk for å nå målene i inngåtte klimaavtaler, synes jeg han bommer litt.

Begge deler er positivt på sin måte.

21 av landene som slipper ut minst CO2 per innbygger ligger i Afrika. De slipper ut i snitt 0,05 tonn CO2, eller 50 kilo per innbygger, mens gjennomsnittet i verden er på 4,8 tonn og i Norge, 8,4 tonn – 8400 kilo. (https://energiogklima.no/klimavakten/utslipp-per-innbygger/)

Disse utslippene må ned i tilnærmet null ganske snart, om vi skal unngå katastrofale konsekvenser av klimaendringer, ifølge forskerne. Vi har sluppet ut mer enn kloden kan håndtere allerede, og dess mere vi slipper ut, dess mer vil gjennomsnittstemperaturen stige, eller global oppvarming øke, om du vil. Utslipp i dag, vil påvirke klima langt fram i tid. Det vi har gjort hittil, for å få ned utslipp av CO2, er på langt nær nok. Det er det ungdommene ser og protesterer mot. Det er deres framtid som er truet. Derfor tar de til gatene over hele verden. De føler avmakt overfor politikere og voksne som snakker om det grønne skiftet, men fortsetter stort sett som før. Endringene går for langsomt til at vi realistisk sett kan nå målene i Parisavtalen.

Mye bra gjøres. I Norge selges det nå flere el-biler enn karbonbiler. I England kunne de i fjor, for første gang siden den industrielle revolusjons oppstart, fortelle at de produserte kraft nok til hele øya uten å bruke kullkraft. I Kina, flere land i Asia og Afrika,Tyskland med flere, bygges det sol og vindkraft i stort tempo. Utfordringen er at etterspørselen etter kraft øker mer enn tilgangen på ren kraft. Kullkraft står for 38 prosent, mens fornybar- vann-, vind- ,sol- og bio- står for 26 prosent av den totale kraftproduksjon i 2018 i følge Det internasjonale energibyrået-IEA (https://www.iea.org/geco/electricity/)

Ikke overraskende vil resten av verden ta del i den velstandsøkningen vi i Vesten har vært en del av. Det betinger tilgang til store mengder energi.Siden 2000 har produksjonen av kraft økt med 79 prosent.

Selv med fornybar energi er ikke dette bærekraftig. Vårt overforbruk av ressurser truer kloden på mange områder. Miljøspørsmål vil komme stadig oftere på agendaen. Utrydding av arter, forurensing av luft, vann og land er en konsekvens av at vi ikke har hensyntatt miljøet godt nok i vår utvikling med stadig flere mennesker, mer globalisering og økonomisk vekst

Kronprins Håkon og utviklingsministerens rundtur til Sør-Stillehavet for å snakke klima og miljø med mer, medførte et utslipp på cirka 9000 kilo CO2 for hver, i følge ABC nyheter. Der hadde de møter med statsledere som allerede merker konsekvenser av klimaendringene. Tidligere jordbruksland på øyene står nå under vann og gir ikke lenger avling.

103.000 passasjerer reiste fra Gardermoen med fly fredag før påske. Golfturer, skiferie og storbyferie frister mange. I Sverige har antagelig «flyskam» ført til at færre reiser med fly til feriedestinasjoner. (https://www.va.se/nyheter/2019/04/09/vagabonds-resebarometer-svenskarnas-utlandsresor-minskade-2018/)

Som vi skjønner er det store utfordringer knyttet opp mot målet om å få en utslippsfri klode. Mange setter sin lit til at ny teknologi med blant annet karbonfangst vil «redde» oss, mens andre velger å se bort fra advarslene vitenskapen gir og skylde på naturlige variasjoner. Politikere i mange land har andre prioriteringer enn klima. Brød til folket, opprustning av militæret eller bygging av mur mot naboland, kan være mer prekært enn en varslet katastrofe i framtida.

En ting som er sikkert er at dette ikke kan løses av hvert enkelt land for seg. Verden må samarbeide. Hvordan og på hvilken måte, er spørsmålet.

Endringene som må til, må også ivareta en form for rettferdig og sosial utjevning. Alle skjønner at en fra Tsjad som slipper ut 50 kilo CO2 i året er et mindre problem for kloden, enn en fra Norge som slipper ut 8400 kilo. Men afrikaneren er antagelig den som vil merke klimaendringene hardest på kroppen. Verden er urettferdig.

Kanskje er KAF, karbonavgift til fordeling, den mest realistiske veien for å begrense utslipp av CO2 og andre klimagasser. Systemet som nå utprøves i Canada i full skala, vil straffe de største utslipperne økonomisk, mens de som ikke flyr, men går, sykler, reiser lite, forbruker mindre og slipper ut lite CO2, vil belønnes i denne ordningen. I de delstatene av Canada ordningen har vært i bruk, er reduksjonen i utslipp 16 prosent siste år, mens i de delene der den ikke har vært innført har det vært en økning på 5 prosent. Anslagsvis 70 prosent av befolkningen vil tjene økonomisk på en slik ordning, mens de 30 prosent som belaster klimaet mest, vil måtte betale.

Så mens vi applauderer både skogplanting i Kenya og ungdommens klimaopprør, er det opp til oss voksne og valgte politikere spesielt, å komme med forpliktende tiltak som får utslippene ned raskere enn nå.

Både lokalt, nasjonalt og globalt.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags