Til ungdommen

KAMP: – Klimakampen startet så smått på 60-tallet, men den gangen var det mange andre formål som krevde oppmerksomhet, skriver artikkelforfatteren.

KAMP: – Klimakampen startet så smått på 60-tallet, men den gangen var det mange andre formål som krevde oppmerksomhet, skriver artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDenne våren har det vært skolestreik for klima og miljø flere steder i Innlandet. Den foreløpig siste i rekken fant sted på Fagernes 31. mai. Jeg kunne ikke være til stede under arrangementet, men jeg tok en tur innom forberedelsene dagen før i ungdomshuset på Briskeby for å hilse på. Jeg ønsket å gi uttrykk for at jeg støtter både engasjementet og saken.

Kravet om «handling nå» kan skape et inntrykk av at verden sitter stille uten å gjøre noe som helst. Det er heldigvis ikke helt riktig. Mitt eget engasjement startet faktisk i Natur og Ungdom, for rundt 30 år siden.

Den gangen var det andre kamper som var viktigst, og måtte håndteres først. Vi hadde fortsatt en kald krig, der verden var delt i øst og vest. Trusselen om gjensidig kjernefysisk utslettelse var fortsatt overhengende. En annen side av den kalde krigen var at kommunikasjon og informasjonsutveksling, som er så kritisk for store globale spørsmål, var vanskelig. Heldigvis fikk vi oppleve store endringer i løpet av veldig få år.

Åpenheten som kom etter kommunismens fall, og EUs utvidelse østover, har vært helt avgjørende for å håndtere store klimaspørsmål i Europa. Jeg kan nevne den internasjonale konvensjonen for kjernefysisk sikkerhet som kom i kjølvannet av Tsjernobyl-katastrofen, forbudet mot KFK-gasser som kom etter at man oppdaget hull i ozonlaget på 80-tallet, og kampen mot sur nedbør, som var et kjempeproblem i Norge på 80-tallet.

Dette er eksempler på problemer som ikke kjenner landegrenser, og som gjerne rammer andre steder enn de oppstår. Det er også eksempler som viser at langsiktig og målrettet innsats nytter. Sur nedbør over Sør-Norge er redusert med over 70 prosent siden 80-tallet. Nå reduseres hullet i ozonlaget, og det vil være tilbake på 1980-nivå en gang mellom 2030 og 2050, avhengig av hvilke modeller man stoler på.

Klimakampen startet så smått på 60-tallet, men den gangen var det mange andre formål som krevde oppmerksomhet. Likestillingskampen, menneskerettigheter og fredsbevegelsen, for å nevne noen av de store. FNs aller første klimakonferanse ble arrangert i Stockholm i 1972. I 1987 kom Brundtlandkommisjonen rapport «Vår felles framtid», som ble opptakten til Rio-konferansen i 1992.

Rio-konferansen var et kvantesprang for klimasaken. Det var den største samlingen av statsledere siden opprettelsen av FN. Arven derfra var handlingsplanen «Agenda 21», Rio-erklæringen, og uttrykket «bærekraftig utvikling» med alt det innebærer. I Rio-erklæringen ble «føre-var» prinsippet introdusert. Dette sier ganske enkelt at man ikke kan vente på 100 prosent vitenskapelig bevis, dersom det er stor sannsynlighet for at miljøet skades. Da må man handle nå.

Etter Rio-konferansen har årlige partsmøter, såkalte «Conference of the Parties» eller COP-møter. Det har vært mange skuffelser og for få seiere, men det er altså ikke slik at verden har sittet stille de siste 50 årene.

Jeg forstår at ungdommen kan være utålmodig, og synes det går for sakte. Jeg er utålmodig selv. Det er regjeringen også. Klimakampen kan bare vinnes globalt, men innsatsen må være lokal.

Den 14. mai i år skjedde det noe viktig. Da ble regjeringens forventninger til kommunal og fylkeskommunal planlegging de neste fire årene vedtatt. Regjeringen legger vekt på at vi står ovenfor fire store utfordringer i årene som kommer. Disse er å skape et bærekraftig velferdssamfunn, å skape et økologisk bærekraftig samfunn, å skape et sosialt bærekraftig samfunn, og å skape et trygt samfunn for alle.

Regjeringen har derfor bestemt at statens forventning til kommuner og fylkeskommuner de neste fire årene er at FNs 17 bærekraftsmål blir en del av grunnlaget for samfunns- og arealplanleggingen. Dette er kjempeviktig, fordi Norge styres etter planer.

Protesten har blitt hørt. Dette er en beslutning jeg er helt sikker på at ingen framtidige regjeringer vil gå tilbake på. Det vil endre kommunal og fylkeskommunal planlegging i Norge for alltid. Det betyr ikke at kampen er over. Det betyr bare at vi er over i neste fase, der vi skal konkretisere hva vi må gjøre i vår kommune for å bidra til å nå målene.

Avslutningsvis vil jeg utfordre dere: Hva synes dere vi skal gjøre, og hvilke tiltak skal vi gjøre først?

Jeg lover å lytte.

Vegard Riseng

Fylkestingskandidat, Innlandet Høyre

Følg på: Facebook

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags