Jeg ble utdannet kjemisk prosessingeniør ved NTH for vel 51 år siden. Enkelt sier jeg det slik, at det er vi som ble utdannet for å planlegge og drive kjemiske fabrikker. Energihåndtering er en helt vesentlig del av studiespesialiseringen. Kjemiske fabrikker som går i lufta på grunn av feil i energiberegningene, er ikke spesielt ønskede begivenheter.

Mine to siste yrkesaktive år hadde jeg i Statens forurensningstilsyn. Der gjorde jeg en modellen for beregning av metangass fra avfallsdeponi om til en mye enklere regnearkmodell. De som arbeidet med beregningsmodellene for klimagassutslipp innen IPCCs NGGIP-program, var interessert i regnearkmodellen, slik at jeg ble med der og fikk se IPCCs arbeid fra innsiden. Med et aktivt klimaengasjement ellers også, har jeg vært mye i avisene over mange år.

I første fase var det de som kalte seg klimarealister jeg var i verbale slagsmål med. Etter som klimaendringene, og årsakene, er blitt alminnelig akseptert, så har problemene imidlertid bare flyttet over i gruppen med stort og ekte klimaengasjement. For stort og ekte klimaengasjement er dessverre ikke synonymt med teknisk kompetanse til å vurdere virkningene av tiltak i et mangfoldig og komplisert energiforsyningssystem.

Det er gode grunner til studiespesialisering. Skulle alle kunne alt, så ble vi bare værende på skolene. Men det betyr at når biologer, fysikere, landbruksøkonomer, og statsvitere med mer, prøver seg i prosessingeniørfaget, så blir det lett akkurat like amatørmessig som det ville bli om jeg skulle utrope meg til ekspert på biologi, fysikk, landbruksøkonomi eller statsvitenskap.

Jeg prøver så godt det lar seg gjøre å unngå å nevne elbiler. For når det gjelder bilen er våre egeninteresser åpenbart så store at de blokkerer fullstendig for teknisk logisk tenking. Strøm til elbiler er akkurat det samme som strøm til hvilket som helst annet økt forbruk. Det å tro at verdens klimagassproblem enkelt løses ved å øke forbruket av elektrisk strøm, og når ny fornybar strøm ikke engang holder følge med økningen i strømforbruk, står det for oss med prosessingeniørbakgrunn i alle fall, som svært amatørmessig. Strøm til nytt forbruk er ikke det samme som strøm uten klimagassutslipp.

Jeg var jubilant ved NTH i høst, og traff igjen gamle kullkamerater. De oppfordret meg sterkt til å fortsette å skrive om disse tingene. For noen år siden holdt jeg mitt elbilforedrag for 30 tidligere kolleger fra Norsk Hydros forskningssenter i Porsgrunn. De var like frustrerte som jeg, over den måten energispørsmål blir håndtert på i norsk klimapolitikk.

Der vi er, vil den tekniske virkelighet utvilsomt ta oss igjen en dag, og dra oss baklengs inn i energirealitetenes fuglekasse. Det som i mellomtiden opptar meg mest, er alle årene, all energien, alle klimagassutslippene, og alle milliardene vi da har sløst bort på klimagassødslende hjertebarntiltak.

Når en regner helt separat for områder som har bare fornybarkraft eller atomkraft, så er det riktig at det blir seende ut som om elbiler er uten klimagassutslipp. Men setter en det i en større sammenheng, og har som forutsetning at vi alle skal bidra til at verdens klimagassutslipp skal bli minst mulig, ja, da blir klimagassgevinsten langt større ved å bruke fornybarstrømmen og atomkraften til å redusere strømproduksjonen i kullkraftverkene, enn det en oppnår ved å bruke den til å kjøre elbil med.

Det er mange gode grunner til å stille kritiske spørsmål ved sannhetsinnholdet i vedtatte sannheter i norsk klimapolitikk.