Parisavtalens skjebne

FORNØYDE: Daværende klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H) var blant dem som skålte etter at Parisavtalen ble vedtatt. Illustrasjonsbilde

FORNØYDE: Daværende klima- og miljøminister Tine Sundtoft (H) var blant dem som skålte etter at Parisavtalen ble vedtatt. Illustrasjonsbilde

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerFNs årlige klimatoppmøte (COP 23) har nylig funnet sted i Bonn. Den lille øystaten Fiji var vertskap og landets statsminister ledet møtet. Fiji, med en bosetting ved havnivået, er allerede sterkt rammet av havstigningen. Det første klimatoppmøtet ble avholdt i Berlin i 1995, og siden har det vært årlige møter. Disse er en oppfølging av FNs klimakonvensjon, som ble vedtatt på verdens største miljøkonferanse i Rio de Janeiro i 1992. Da ble klimaendringene for første gang satt på den globale dagsordenen. I Rio ble det for øvrig også vedtatt en konvensjon om biologisk mangfold.

I årene etter møtet i Berlin har verdenssamfunnet arbeidet med å bli enig om en internasjonal klimaavtale. Det var store forventninger til at dette skulle lykkes i København i 2009 (COP 15). Derfor ble det en nedtur at dette ikke skjedde. Som nyvalgt president i USA gjorde Barack Obama aktive forsøk på å få til en avtale. Men bl.a. verdens to største utslippere av klimagasser, USA og Kina, ble ikke enige. Dette påførte klimaforhandlingene et «banesår» som det tok flere år å lege. Men det positive var at USA og Kina etter hvert tok en ledende rolle i arbeidet med å få til en internasjonal avtale.

Det tok seks år å bygge opp et grunnlag for dette, og på COP 21 i desember 2015 ble den nå så mye omtalte Parisavtalen vedtatt. Den forplikter 196 land til å legge fram planer for hvor mye de hver vil kutte i sine klimautslipp. Målet er å redusere den globale temperaturøkningen innen år 2100 til 2 grader C (togradersmålet), og helst til 1.5 grader, sett i forhold til førindustriell tid (slutten av 1700-tallet). Økningen til nå er 1.2 grader C, så de framtidige utslippene må reduseres raskt.

Parisavtalen er juridisk bindende og trådte i kraft for ett år siden. Da hadde 100 land ratifisert den. Et sentralt mål er å forebygge klimaendringene og tilpasse jorda til virkningene av disse. Men en svakhet ved avtalen er at det langsiktige målet på 2 graders reduksjon er mer ambisiøst enn de foreløpige kortsiktige målene. Ut fra forpliktelsene landene hittil har tatt på seg, vil en ikke nå togradersmålet i 2100. Nå er utslippene på vei til å bli 30 % høyere i 2030 enn hva dette målet krever. Da vil den globale gjennomsnittstemperaturen gå i retning av å ha steget 3 grader. Mens klimautslippene flatet ut i treårsperioden 2014 – 2016, noe som vakte optimisme, ser de nå ut til igjen å øke i år. Hovedårsaken er utslippsvekst i Kina og andre utviklingsland.

Selv om avtalen er juridisk bindene, er det opp til hvert enkelt land å bestemme hvor mye de til enhver tid vil kutte utslippene. Men forutsetningen er at landene skal redusere disse over tid. Parisavtalen sier at løftene om utslippskutt skal revideres hvert femte år. Dagens løfter, som ble gitt våren 2016, skal gjelde til 2020. Da skal nye løfter komme og de skal gjelde til 2025.

På fjorårets klimatoppmøte (COP 22) i Marrakech ble et arbeid påbegynt med å lage omfattende regler og retningslinjer. Dette gjelder bl.a. et regelverk for måling av og rapportering om utslippsreduksjoner. Videre et regelverk for klimatilpasning, klimafinansiering og teknologioverføring. Årets klimatoppmøte har ikke fattet noen store avgjørelser. Det har gått videre med å utarbeide regelverket. I Bonn har landene forberedt et vedtak, som skal fattes neste år, om hvordan Parisavtalen skal følges opp. Det vil skje i desember på klimatoppmøte i Katowice i Polen (COP 24). Da vil det nok bli større stridigheter enn i år. Det grunnleggende vil være å få til omfattende utslippsreduksjoner og fordelingen av disse. Ikke minst gjelder dette i forholdet mellom rike, industrialiserte land og utviklingslandene. De rike landene skal bidra økonomisk til å hjelpe utviklingslandene både med utslippskutt og klimatilpasning. Finansieringen av dette skal skje gjennom et klimafond som i de etterfølgende årene skal øke fra en basis på 100 milliarder dollar i 2020.

Her er Kina og India nøkkelland. Med utgangspunkt i klimakonvensjonen fra 1992 regnes disse som utviklingsland. Den gang var det enighet om at de rike landene hadde størst ansvar for å redusere klimautslippene. I Kyoto-protokollen fra 1997 ble derfor bare disse pålagt å redusere sine utslipp. Men nå mener de rike landene at forholdene har endret seg. Kina er, nest etter USA, verdens største økonomi. Landet er det som nå slipper ut mest klimagasser, mer enn en fjerdedel av de totale utslippene i verden. India slipper også ut mye. Derfor må bl.a. disse to landene ta et større ansvar. På den annen side mener utviklingslandene at de rike landene ikke har kuttet så mye som de har lovet. Disse er heller ikke i rute med å opprette klimafondet. USA har ikke bidratt til dette fordi president Trump ikke vil støtte fondet. Dette er en følge av at han i juni sa at USA vil trekke seg ut av Parisavtalen. Men dette kan ikke skje før i 2020.

Trumps utsagn har vakt sterke reaksjoner. Det er frykt for at Paris-avtalens gjennomførbarhet vil bli svekket, når verdens nest største utslipper og største økonomi, ikke vil være med lenger. Dette betyr at andre store økonomier (land), som EU og Kina, må ta en enda mer ledende rolle. Trump tar tydeligvis ikke hensyn til at USAs uttreden vil kunne svekke landets konkurranseevne og endre maktforholdene i verdenssamfunnet i Kinas favør. I Bonn har USAs tilstedeværelse, ifølge klima- og miljøminister Vidar Helgesen, vært tilbaketrukket, men konstruktiv. Utenom den offisielle amerikanske delegasjonen har det deltatt representanter for en kampanje som kaller seg «We Are Still In», som har tatt opp ulike former for klimatiltak i USA. Kampanjen har oppstått som en motvekt til Trump manglende klimapolitikk og er en koalisjon av amerikanske byer, stater, bedrifter/konserner og universiteter. Bak den står byer og stater med 127 millioner innbyggere. California er et sentralt eksempel på dette. Erik Solheim, som nå er administrerende direktør for FNs miljøprogram (UNDP), har uttalt håp om at kampanjen kan bidra til at USA, til tross for Trump, kan følge opp landets forpliktelser i Parisavtalen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags