Trur du nissen kjæm åt oss i år?

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Meninger 

Tiden skrus tilbake,- 74 år. Jeg hadde ved St.Hans rundet mine første ti år. Det nærmet seg jul. Smågutten har friskt i minnet våren for tre år siden. Husker drønnet fra kanonadene ved Høljarasta og minnes tyske bombefly som kom lavt over bygda. Den tyske krigsmakten hadde hærtatt landet. Krigen var brutt ut, den minnes ennå i dag. Selv om jeg ikke forsto så mye, følte jeg uhyggen. Den var å lese hos mor og far, ikke minst mor.

Som vel de fleste på min alder håpet jeg nissen skulle komme, komme med tunge skritt og en diger jutesekk full av julegaver.Far hadd flere ganger truet med at om jeg ikke var snill og flink så kom ikke nissen. «Hæin kom bære åt dei som var snille, sa'n far».

Juleaftens formiddag var det kommet godt med snø. Med trerokoa som far hadde laget, holdt jeg på å rydde snøen vekk fra gangvegene til den gamle stua, der vi bodde, ryddet vegen fram til skålplassen og stabburet og til fjøset. Passet nøye på at kantene var jevne og fine, at alt ble slik far hadde lært meg. Å måkå veger, var nøye,- før i tida. Dæ skulle sjå ordentlig ut. Jeg var eneste kar'n og hadde ansvar som sådan - slik jeg selv syntes.

Far var gått til kremmeren. Et fast rituale hver juleaftens formiddag. Bestandig til kræmmeren for det siste innkjøp før julehelga inntraff. En drøy mil hver veg. Det hadde sluttet å snø, sola sto lav over skogbrynet i sør øst. Mjy Etter at snøryddingen var fullendt, var det vedroa som skulle fylles opp, helt opp til den sotsvarte himlinga. Far hadde kappet og kløyvd veden. Den lå i en diger haug på skålplassen En jutesekk ble brukt å bære i, en ganske liten sådann. Passe stor til en smågutt-tava. De siste vedskiene ble omhyggelig plasser opp mor himlinga. Jeg måtte stå på en taburett. Selv med den som hjelp, måtte jeg strekke meg for å nå opp. Je var itte så store guten.

Mor holdt på å vaske og pynte til jul. Det luktet av grønnsåpe og soda. Men eimen av fjøs sivet inn gjennom den gissne døra. Fjøsklærne til mor mi, de hang på en knast av «hardbjørk» ute i den iskalde gangen - ute i entreen. Fjølufta var itte god å bli kvitt, den trengte seg på.

Farmor satt i kroken bak ovnen og strikket på en strømpe, Hu batt på ei hoso. Hun satt med det kvite skautet knytt under haken, og nynnet på en av de kjente julesalmene - Deilg er jorden. Den gråspraglede hannkatten lå og malte ved hennes føtter, halvt innunder ovnen.

I den svarte vedkomfyren med messingstang, durte det og brant. Den var foret med tørr bjørkeved. Kasserollen, kokekaret som sto oppe på toppen av ovnen, fylt med vann,ga fra seg fresende lyder hver gang blikklokket løftet seg av trykket fra kokende vann. Falt ned på den glovarme ovnen så det freste. Vannet skulle brukes til badevann. Julebadet måtte vi alle ha, det aelv om jeg likte det bare så passe.

Far var kommet heim og fjøsstellet var gjort. Julebadet var over. Småjentene på knappe to år var forlengst rengjort, jeg også. Med reint tøy på kroppen satt jeg å ventet på nissen. - Kjæm'n - tru?

Dæ je ønsket meg mere enn noe annet var nye ski. At nissen hadde de i sekken. Om'n kom da. Siden på seinvinteren og også hele førjulsvinteren måtte jeg ty til skiene jeg hadde fått brukket, men som far hadde satt blikkbøter på. Han hadde brukt blikket fra en boks som hadde inneholdt Bjellands fiskeboller i kraft. Skiene ble ikke som tidligere, det selv om fars arbeid var gjort med flid. De skurte og skrapet, spesielt mot hardt underlag. Jeg fikk ikke stor nok fart ut på hoppet. De jevnaldrene guttene slo meg på lengden!

Endelig var det blitt kveld. Vi hadde gått rundt juletreet og vi hadde før det spist lefse, sylte, kjøttrull og annet god mat. Far måtte som vanlig ha rakfisk. Fisk han selv hadde ljøstret i Lunkebekken og Vismunda. Den luktet forferdelig!!

Småjentene fikk reine bleier, ble diet og lagt i den store barnevogna. De lå «omskjerves» - med hodet hver sin vei. Di var knøttsmå, syntes je.

Farmor satt og duppet og halvsov. Hun ga fra seg små snorkelyder og slapp noen nesten lydløse promp. Det hadde nok samlet seg vel mye luft i magen. Maten på julekvelden var ikke som til vanlig. Jeg satt og leste i husets eneste julehefte - Knoll og Tott.

Med omsider hørte üüjeg tunge tramp ute i «gangen», ute i entereen. Døra ble åpnet og Dær sto'n, nissen! Den store sekken, den samme som forrige jul, hadde han over venstre skuldra. Jeg husket hossen sekken så ut. Det var den samme i år,» dæ såg je». En langstrakt pakka stakk godt opp over åpningen. Inneholdt den nye ski, tro? Jeg håpet på det! Men turde ikke tro. Det viste seg at jeg hadde rett. Je hadde vært snill og flink, nissen var dær.

Ingen i dag kunne blitt så glad for sine julegaver, det selv om de enn måtte være aldri så mange og kostbare! Skiene hadde far min laget, høvlet og «tæljet» de til i sene kvelder, etter at smågutten hadde sovnet. Skiene hadde på toppen av alt moderne bindinger, Hwitfeldtbinding i svinelær og med strammer bak, lett å stramme til bak på beksømskoene. Skiene var lysebrune, tjærebredde og lakkerte med gulvlakk på oppsiden. Skiene hadde fin bøy i «fløget» og med en avslutning som en liten «tupp». Jeg fikk senere vite at far hadde «snusket» til seg denne lakkboksen hos isenkramkremmeren i storgata på Gjøvik,i bytte mot en firekilo's geitost fra Ellen Kletne på Røstesetra. Jeg mener å huske at det var hos Ingvar Holm. Far var fast kunde der.

Far min hadde bestandig «emningsved» liggende til tørk. Solide planker av bjørk og furu. Skiene var snekret til av en kvistfri planke av furu og som for flere år siden var kjøpt på rot av Asbjørn Sollien. Rotstokken var kvistfri og skjært til plank på gardssagasaga i Sollien. Dette er historien om de gjæveste skiene jeg noen gang har eid, og også den julegaven jeg har satt aller størst pris på. Det var virkelig STORT! GOD JUL, til alle som i dag lever i velstand og rikdom.

Dæ var itte slik, før i tida.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags