Gå til sidens hovedinnhold

Hvem eier jula?

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

I dags – og ukepressen kommer det fram at folk er glad i jula. Men jul er så mangt. Det er travle desemberdager, julebord (for dem som har råd til det) og julehandel som handelsnæringen er helt avhengig av. Men desember er noe mer enn dansen rundt gullkalven. Folk betaler gjerne et par hundre kroner for å gå på advents- og julekonsert. Artistene fyller kirkene og tilhørerne får høre om Josef, Maria og det lille barnet i krybben. Mange synger til og med de gamle, kjære julesangene. For desember gjør noe med oss. Vi minnes barndommens jul, tradisjonene og alle forventningene.

Og når vi i forbindelse med høytiden blir spurt om hva som betyr mest for oss, blir vi ofte litt forlegne. Vi vet ikke riktig hva vi skal svare. Alt vi har nevnt er av betydning og er vevd sammen i vår jul. Derfor ønsker vi ikke noe svar. Vi vil at jul skal være jul, men legger forskjellig innhold i feiringen.

«Det finnes ikke noe nytt under solen,» fastslo Forkynneren eller Predikeren som vi eldre kaller ham for 2300 år siden. Historien gjentar seg. Det opplever vi nå i desember. Det er mange som har problemer med å finne den religiøse siden i en travel desembermåned. En del hopper nok av forbrukerkarusellen da desember må være noe mer, men det er mange som aldri vil ha anledning til å stige på den og betrakter forbrukersamfunnets største og mest heseblesende fest fra sidelinjen. For det er særlig i desember kontrastene blir synlige. Mange har ikke råd til å handle julegaver. Barna får ikke de gavene de ønsker seg. Støtten fra NAV strekker ikke til. Julemåneden ikke er i sannhet ikke noe for amatører. En del hopper av forbrukerkarusellen frivillig da desember må være noe mer. Men det er stadig flere som aldri vil ha anledning til å stige på karusellen.

Jeg tror det er viktig å gi plass til både anger og sorg, jubel og glede nå i desember. Vi er sammensatte mennesker som lever sammensatte liv. Det kan av og til virke truende. Men det er viktig at vi våger å leve livet i et bredt spekter i hele dets mangfold. De gamle norske folketradisjoner og den kristne høytiden i desember viser jo nettopp motsetningene og mangfoldet!

«Den fyrste gong hu skinte så laga hu ei bru imella seg og himmel`n og ei krybbe og ei ku.»

Alf Prøysen fanger her inn julen. Midt på himmelen står stjernen som et brokar for himmelbruen ned til huset hennar Jordmor- Matja. Lysbruen fra himmelen til ei krybbe og ei ku. Når vi hører denne og andre julesanger på storsenteret som skal legge forholdene til rette for den riktige julestemning, er det ikke mange som stopper opp og reflekterer over julen. Vi er mer opptatt av julegavene vi skal kjøpe.

Det må være en stor utfordring for kirken å ta de besøkendes lengsler og religiøse søken på alvor og vise at julebudskapet stadig er like aktuelt. Og kirkens oppgave må ikke være å gi oss dårlig samvittighet, men gi oss håp og framtidstro! Men Den norske kirke og kristne frimenigheter har ikke monopol på jula. Det er derfor viktig ikke gi noen fasitsvar på hva som er den riktige måten å feire jul på. Alle eier jula, humanetiker og muslimer like meget som oss kristne! Hvis vi ikke slår fast det, blir vi fort moraliserende.

Likevel hører barnet som ble født i Betlehem med for mange. Tømmermannssønnen trakk de utstøtte inn i fellesskapet. Og i sin forkynnelse ga ha mennesker trøst og håp. Kjærlighetens budskap sprengte grenser. Det er det vi som er hans etterfølgere ikke klarer. Vi er låst fast i gamle problemstillinger og våger ikke å gå inn i et nytt og ukjent landskap med et åpent sinn. Det er for tiden mange aktører på det religiøse marked.

Skal Den norske kirke fortsatt være en åpen og lyttende folkekirke må den forsøke å bli mindre saksorientert. For i kirken må vi alltid mene noe. Vi er i ferd med å få en meningskirke! Hvor har det blitt av undringen og tilbedelsen? En kirke som har svar på alt, også spørsmål som ikke folk er opptatt av og derfor lar være å stille, kan ikke vente å fange opp den åndelige og religiøse lengselen som i dag finnes i samfunnet og som kommer til uttrykk i desember.

I 2008 gikk 6,3 millioner til gudstjeneste i norske kirker. 8 år senere var tallet sunket til 5,7 millioner. Men julaften går mellom 550 og 600000 i kirken. Dette antallet har vært rimelig konstant de siste årene.

Men hva kan kirken bidra med noen hektiske desemberuker? Jeg tror det handler om å hjelpe travle borgere med å komme i god stemning. Og her kan kirken med sine tradisjoner være til god hjelp. Konserter fyller kirkene i desember. Folk betaler gjerne flere hundre kroner for å gå på advents- og julekonsert. Artistene fyller kirkene og tilhørerne får høre om Josef, Maria og det lille barnet i krybben. Mange synger til og med de gamle, kjære julesangene. Da får vi gode opplevelser, noe vi alle kan trenge i årets mørkeste måned!

Kommentarer til denne saken