Vi journalister liker å holde ytringsfrihetsfanen og samfunnsoppdraget høyt når vi føler oss under angrep og kritisert.

Jeg skal ikke snakke på vegne av alle, men vi er nok såpass selvopptatte at vi liker å framstille oss som en viktig del av demokratiet.

Det betyr ikke at det er feil.

En fri og uavhengig presse som kan – og må – undersøke og kritisere myndighetene er en viktig del av demokratiet vårt.

Journalstikk kan aldri bli 100 prosent objektivt, så lenge det er levende mennesker som fortolker informasjon, velger vinklinger og skriver saker. Jeg har min bakgrunn, kollegaen min har en annen, og redaktøren vår har sin erfaring og bakgrunn. Leseren har sin bakgrunn og meninger.

Vi kan derimot gjøre vårt beste for å være mest mulig objektive. Det er målet.

Mediene må gå i seg selv for å fortsatt være relevante. Debatten skjer i sosiale medier, og tradisjonelle medier kan ikke være så selvhøytidelige at dette ikke tas på alvor. Vi må ta det på alvor. Det er farlig hvis mediene blir oppfattet som en elite som ikke forstår strømningene blant befolkningen.

Mer debatt, uansett plattform, er ikke negativt. Det er derimot en styrke. Med så mye fokus på virvaret av løgner, er det et håp at vi i mediene kan hjelpe til med å fortolke en stadig mer komplisert virkelighet og at folk søker etter korrekt informasjon.

Et positivt tegn er at «alle» snakker om politikk nå. Man kan ikke unngå å havne i en diskusjon om USA og Trump. Folk er oppriktig interessert i det som skjer, og det ser ikke ut til at folk er mette på nyheter om politikk og samfunn, snarere tvert imot.

Framveksten av «falske nyheter» og «alternative fakta» viser helt tydelig at Trump-administrasjonen i USA har lagt seg på en linje vi kjenner fra autoritære regimer, når det gjelder forholdet til mediene og kommunikasjon.

Man har allerede tapt når man går til angrep på humor og satire. Et eksempel er den tyrkiske presidentens fordømmelse av en tysk komiker. For å sitere litt fra den amerikanske politikk-podkasten «Nerdcast»:

Alt er blitt politisk nå. Humorprogrammet Saturday Night Live er plutselig en viktig samfunnsaktør! Personlig stoler jeg ikke helt på politikere uten selvironi, for å si det sånn.

Hva skjedde med at det «var en ære å bli parodiert»?

 

Det er et paradoks at de som sitter med styringa beskylder dem som kritiserer dem for å være eliten.

At politikere, uansett posisjon, tar til motmæle mot mediene er for så vidt noe som kan bidra til en sunn debatt.

Det er noe helt annet når toppolitikere presenterer en alternativ virkelighet, et virkemiddel fra en veldig mørk del av historien.

I 2017 er «all» informasjon tilgjengelig. Desto viktigere er det å ha et kritisk blikk på informasjonen. Det er medienes nøkkelrolle, å belyse og vurdere informasjonen som er der ute.

Mannen som nærmest er blitt bygd opp gjennom mediene, har erklært krig mot mediene.

Mister vi kritikken og satiren, risikerer vi autoritær enetale.

 

Donald Trump ønsker tydeligvis å skape et fiendebilde mellom de «tradisjonelle» mediene og velgerne som velger å lytte til Trumps alternative sannheter. Dette er ikke noe nytt grep, men det er nytt at presidenten i en vestlig supermakt ønsker å skape splid mellom «oss og dem» i så stor og alvorlig grad.

Statsviteren Joseph Nye definerte termen «soft power» på 1980-tallet. Definisjonen er, kort sagt, «muligheten et land har til å overtale andre land til å gjøre som det vil, uten å bruke makt».

Det amerikanske levesettet, eller den såkalte «amerikanske drømmen» om du vil, er et klassisk eksempel på «soft power».

Det er bare å se hvordan amerikanske verdier har spredt seg til store deler av kloden.

Kan Trumps omstridte start på presidentskapet svekke USAs «soft power» i verden? Kan hans «krig» mot de etablerte institusjonene – mediene inkludert – forringe USAs «popularitet»? Det får vi først svaret på når politikken hans virkelig er satt ut i livet. Det kan jo hende han blir kastet ut av Det hvite hus før det skjer.

Politikere har mange virkemidler til å få fram sin politikk og sin «sannhet».

De når sine velgere direkte via sosiale medier. Er det da noen vits i å gå veien via oss i mediene? Dette handler ikke om at Erna Solberg og andre kommuniserer med velgerne sine, noe som er en styrke av demokratiet som sosiale medier har bidratt til.

Det handler om å forstå viktigheten av kritikk. Mister vi kritikken og satiren, risikerer vi autoritær enetale. Mister vi den offentlige debatten, mister vi i hvert fall en viktig del av demokratiet vårt.

Dette er ingen popularitetskonkurranse, men det er verdt å minne om at politikerne blant annet har som jobb å forsvare ytringsfriheten, i hvert fall her til lands.

Derfor er det spesielt at landets justisminister sammenlikner avisen Nordlys med det sovjetiske propagandaorganet Pravda.

«Jeg elsker at vår nye president dropper de vanlige mediene og deler nyhetene direkte med oss», kunne jeg lese på Trumps Facebook-side nylig. Hvem kan klandre vedkommende for det?

Vi liker å få forsterket det vi mener fra før, og Trump har ikke vist noen tegn til å bidra til en saklig debatt i et land der flertallet faktisk ikke ville ha ham som president.

Han nører oppunder konflikt og splittelse. Presidentens Twitter-oppdateringer analyseres i så stor grad at man kan mistenkte ham for å dreie fokuset vekk fra andre saker.

58 journalister ble drept på jobb i fjor. Enda flere ble drept i 2015.

Disse døde ikke på grunn av at de ville presentere falske nyheter. De døde for å få fram sannheten i land der det mildt sagt ikke alltid er like lett.

Alle trenger informasjon, vi trenger ikke fornektelse av sannheter. Vi trenger alle demokratiet – og det er et faktum.

Kilder: Foreign Affairs, Journalisten.no, Politico, Reporters Without Borders.