Jeg skjønner at det kan være skummelt å gå bort til en fremmed, men tenk på hvor mye det kan bety for den personen som står og har det vondt

Jeg var selv innlagt i 2 måneder på Gjøvik sykehus, for å få behandling for depresjon,angst og traumer.

Jeg var selv innlagt i 2 måneder på Gjøvik sykehus, for å få behandling for depresjon,angst og traumer. Foto:

Av
DEL

LeserbrevI dag er en skikkelig dritt dag, jeg føler meg ikke bra nok på noen måte og har skikkelig skrivesperre. Men føler bare for å få dette ut.

Psykiske lidelser er noe som dessverre rammer veldig mange. Så hvorfor skal det være så tabu å snakke om? Jeg mener at hvis vi får dette temaet mer frem i lyset, vil det kunne hjelpe noen som sitter helt alene og ikke har noen rundt seg. Da jeg ble syk, trodde jeg at jeg selv var gal, fordi jeg ikke visste noe om det. Det eneste jeg lærte på skolen, var et lite avsnitt med spiseforstyrrelser. Og jeg turte heller ikke å si det til noen, for hvem vil vel fortelle noen at de er gale?

Jeg har vært syk nå i nesten 10 år, men jeg føler fortsatt på skammen over å være syk. Og jeg blir veldig fort skuffet over meg selv når jeg ikke klarer ting som er helt vanlige å klare, eller ting som forventes at jeg skal klare.

Hvor mange av dere kan med hånden på hjertet si at dere for eksempel har/hadde gått bort til en person de så sto og gråt på butikken, bare for å høre om det gikk bra? Jeg har vært den personen. Jeg har selv stått og grått midt i en butikk, fordi jeg fikk et panikkangstanfall, og ikke klarte å røre meg. Men det er ingen som har kommet bort.
Jeg skjønner jo at det kan være skummelt å gå bort til en fremmed, men tenk på hvor mye det kan bety for den personen som står og har det vondt.

Hvor mange av dere har en dårlig dag innimellom, hvor dere ikke orker noenting, og alt er en strev uansett hva?
Jeg har selvsagt noen gode dager innimellom hvor jeg gjør mer, men de dårlige dagene er det dessverre flest av. Og da er alt bare mørkt, tungt og vanskelig. Jeg sliter med søvn, mangel på matlyst, energinivået er på null og det er et slit og bare gå ned trappa til første etasje for å lage meg mat, dusje eller gå ut med søpla. På de dagene er det best for meg å bare bli liggende, selv om det ikke er riktig. Men når jeg blir kvalm, kaster opp og føler meg svimmel bare med tanken på det jeg skal og må gjøre, så er det senga som blir valget.

For meg er det viktig å få psykisk helse mer fram i lyset og få slutt på dette tabuet rundt dette.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags