Vi gjør det sjæl!

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Meninger 

Da har vi i Gjøvikområdet fått sett hva Lillehammer og Hamar legger i den nye regionen Innlandet. Vi skal få beholde Fagskolen. Vi skal bukke og ta imot med ydmykhet. Vi i Gjøvik-området har kjent på dette i mange år.

Administrasjonssenteret Lillehammer har i lang tid vist sin ignoranse og arroganse i all sin pompøse prakt overfor Gjøvik. I sommer viste den tidligere fylkespolitikeren fra Venstre, Sanna Sarromaa, dette ganske tydelig i sitt innlegg i Oppland Arbeiderblad. Fullstendig uvitende og nesa opp i sky.

Det samme ser vi på Hamar. De kan sin lobbyvirksomhet og trekker til seg det som er av offentlige arbeidsplasser. Arrogansen kjenner ingen grenser. Og er det så farlig? Kan vi ikke gi blaffen og gjøre det selv? Ja og jo. Vi MÅ gjøre det selv. Noe vi også gjør og har gjort. Grunnen til at vi likevel burde bry oss handler om makt. Den konsentreres da ikke jevnt. Og det er selvfølgelig urovekkende.

Nå skal vi altså få krangle med et nytt sted som er så full av seg selv at det ikke er til å holde ut. Vi har svermere her lokalt også. Man vil bygge bru over Mjøsa direkte til Hamar! Men storsykehuset skal ligge ved en annen vei. Som det også skal bygges ny vei og bru til. Det finnes visst ubegrenset med penger når det kommer til vei, men en nødvendig endring i miljøpolitikken glimrer også her med sitt fravær.

Jeg er av dem som ikke har skjønt hva dette med store regioner skal gi oss (annet enn privatisering). At enkelte kommuner kan se nytten av å bli større, den ser jeg. Men også her sliter regjeringen og andre med empirien. Men jeg skal la det ligge nå. Storregioner, altså. Før vi formelt har blitt regionen Innlandet har vi mistet politiet og alarmsentralen (og sikkert mer). Vi er vant til å klare oss godt selv.

På industri, teknologi, forskning og skole leverer vi så det holder. Hvorfor søke oss noen få mil østover eller nordover? Det funket ikke når det gjaldt høyere utdanning. Administrasjonen på datidens Høgskole i Gjøvik (HIG) ble nok litt mer enn frustrert over miljøene på Lillehammer og Hamar i forhandlingene om en mulig sammenslåing. Vi måtte til Vestlandet og Midt-Norge for å finne passelige partnere. Det er sørover vi burde søke oss rent industrielt. Fylkesveg 33 er MYE, MYE viktigere å oppgradere enn å bygge ei bru over Mjøsa til Hamar.

Mens jeg skriver dette, kommer jeg på fotballkretsen Indre Østland Fotballkrets. Den har vært Oppland og Hedmark i ett ganske lenge. Jeg har selv vært kretstrener. Jeg tenkte mye på i den perioden jeg var trener, da de utkårede samlet seg for trening, spillere fra et område større enn Danmark, har vi kontroll på spillermateriell? Burde jeg reist mer rundt?

Svaret jeg fikk var at man hadde full kontroll. Det kan jeg med hånda på hjertet si at det hadde vi ikke. Og det har man til de grader heller ikke nå. Sannsynligvis er det mye verre. Igjen kjenner man på den grenseløse arrogansen fra Hamarsiden. Jeg skal ikke nå dra historier eller snakke for «mitt syke barn.» Men også her burde vi gjøre det selv. På Hamarsiden tror dem at vi på andre siden av Mjøsa fortsatt spiller med snøring på ballen.

Ja, gjøre det selv. Gjøvik, Land og Toten, der Raufoss, Vind og FK Gjøvik burde trekke det største lasset ved å stille trenere og andre ressurser til disposisjon. Som man gjør i f.eks. langrenn (Gjøvik og Toten Langrenn), Vi kan rett og slett ha organisert trening langt nedover i rekkene én gang i uken på den måten. Som et minisone-lag. Man kan stille lag i eliteturneringer både i Norge og i utlandet. – Går ikke an å delta med slike lag i Norge, sier sikkert noen. Selvfølgelig går det an. Det er bare å vedta det, det.

I jentefotballen slår mange lag og klubber seg sammen for å få nok antall spillere. Vi er et land med spredt bosetting. Mange steder på guttesiden burde dette være naturlig. Og jeg snakker om noen få gode turneringer. I eliteturneringer burde alle være interessert i best mulig matching. De store klubbene i og rundt Oslo henter spillere fra et mye større befolkningsgrunnlag enn det vi kan gjøre i Gjøvikområdet.

Når det da gjelder uttak til f.eks. landslag, skjer ofte dette gjennom krets de første årene. Da foreslår jeg at landslagsledelsen gjør jobben sin med å identifisere fotballspillere. Det man nå driver med, spesielt på krets, er å selektere. Man vet knapt hva identifisering er for noe. Videre er det få på 18-årslandslaget som også var der som 15-åring. Som 18-åring er kretstiltak borte for lengst. Derfor er god trening over tid, med gode trenere og gode medspillere og god matching viktigere enn å overlate tilfeldigheten til Hamar.

Kompetansen finnes i større og større grad i klubbene. Ja, jeg ser noen faremomenter her, men poenget mitt er at vi på rett side av Mjøsa burde hekte oss av vår politiske og sportslige bremsekloss. Jeg mener dette 100 prosent seriøst. Og stiller meg til disposisjon på det med sport.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags