En fremmed på toget

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

KOMMENTAR: Er det ledig her, spurte han og smilte. Jeg hørte det på stemmen hans, at han smilte. For jeg så ikke opp da jeg svarte «ja da» og flyttet bagen min ned på gulvet.

Da jeg gikk på toget for et kvarter siden, var det nesten helt tomt. Jeg valgte et sete midt i vognen, vindusplass. Det er på disse setene midt i vognen det er størst sjanse for å få sitte alene. Av og til, når jeg går på et nesten tomt tog, kan jeg bli fristet til å sette meg der det er fire seter som vender mot hverandre. Men jeg vet av erfaring at disse plassene blir fylt opp først, og da sitter man der og stirrer rett inn i et fremmed fjes, uten å kunne slappe av i beina for da vil de komme borti alle de andre beina.

«Du er jammen sulten du», sa mannen etter at han hadde satt seg ned. Jeg svelget unna og snudde på hodet. Angret på at jeg ikke tok opp mobilen med en gang. At jeg bestemte meg for å spise på gamlemåten, med begge hendene og blikket ut av vinduet. Mannen var høy, gråhåret, sikkert pensjonist, tenkte jeg. «Jah, jeg var litt sulten nå», sa jeg og smilte høflig tilbake før jeg stappet nok en skje med Go Morgen-yoghurt inn i munnen og snudde hodet mot vinduet igjen.

«Det er vel bare en ting å gjøre med det», fortsatte mannen og lo. Jeg lurte på hva jeg skulle si for å få han til å skjønne at jeg ikke var interessert i å snakke. At jeg bare ville sitte i fred og scrolle på mobilen min den neste timen. Sjekke Facebook, nyheter, Instagram og Snapchat. Kanskje en tur innom Netflix. Jeg fant ikke på noe lurt å si, man kan jo liksom ikke si det rett ut heller, at man vil sitte i fred. Jeg er godt oppdratt og har en iboende høflighet det er vanskelig, nærmest umulig, å legge vekk. Så jeg smilte igjen og mumlet et eller annet om at det eneste som hjelper mot sult er mat, mens jeg kikket opp på skjermen som hang i taket og konstaterte at det var halvannen time igjen før jeg skulle av toget.

Om det var høfligheten, solen som plutselig brøt gjennom skyene eller sulten som ble stillet som gjorde at jeg til slutt innledet en samtale med denne fremmede mannen, vet jeg ikke. Men da toget tøffet inn på Oslo S halvannen time senere, følte jeg meg både smartere, rikere og gladere. Jeg takket for samtalen og ønsket han god tur videre.

Han viste seg å være en særdeles spennende mann til tross for det gråe håret og den bestefar-liknende fremtoningen. Og i løpet av de 90 minuttene vi delte seterad, var vi innom både barnebursdager, barndom og foreldrerollen før og nå, leketøy, frilek vs. organisert lek, Facebook, positive og negative sider ved sosiale medier, avhengighet, tenåringer, perfeksjonisme, barnebarn, skoleverket, politikk, veldedig arbeid, stress, sinte folk på fly, ikke riktig så sinte folk på tog, sunn og usunn egoisme, roboter, hester og forskningen han hadde jobbet med tidligere.

Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg hadde en så interessant samtale med noen. Hadde jeg dratt frem mobilen, hadde jeg vært oppdatert på bursdager på Facebook, jeg hadde fått gratulert både venner og venners barn, jeg hadde fått med meg reklame for webinarer, et par bakevideoer, feriebilder, lik og del-konkurranser og jeg hadde visst hvem av vennene mine som hadde trent på morgenkvisten. Jeg skal ikke kimse av verdien av en god bakevideo og oppdatering på venners trening, men ikke noe av dette kan veie opp mot en ekte god, gammeldags samtale med en fremmed på toget.

Nå skal ikke dette være nok et sånt moraliserende innlegg om den grusomme mobilen. Slike tekster finnes det mer enn nok av fra før. Og bare la meg få slå fast først som sist, smarttelefonen er helt fantastisk. Men jeg må innrømme at jeg er veldig glad for at min egen oppvekst og deler av voksenlivet var mobilfri. For før smarttelefonen kom, hadde jeg rett som det var, om ikke akkurat sånne lange og dype samtaler, så i hvert fall små hverdagssamtaler på toget, på bussholdeplassen, på venterommet og alle andre steder der man venter på noe omringet av andre mennesker.

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har kommet hjem fra jobb, kino eller en middag, full av ord, men droppet å si noe som helst til mannen min fordi han har sittet med nesa nedi mobilen sin. Eller hvor mange ganger jeg har begynt på en historie, eller kanskje ønsket å diskutere noe jeg har sett på nyhetene, men stoppet etter noen få setninger fordi jeg har blitt møtt med et fraværende «Mhmm». Et kjapt spørsmål til mannen i skrivende stund bekrefter at dette også går andre veien.

Med mobilen i lomma, er livet trygt og forutsigbart. Jeg havner ikke i plutselige og uventede situasjoner. Jeg er mindre spontan enn det jeg var før og jeg blir sjelden overrasket, fordi jeg sitter med nesa nedi skjermen når jeg har litt tid til overs i stedet for å løfte hodet for å se hva som skjer rundt meg.

Fremover skal jeg våge å leve mer av livet mitt uten mobilen i hendene. Det kan bli ekkelt, det kan bli stygt, det kan bli skummelt, det kan til og med hende at jeg må snakke med folk jeg egentlig ikke liker om ting jeg egentlig syns er fryktelig kjedelig. Men så kan det også hende at jeg treffer en fremmed på toget. En som jeg kan ha en så interessant samtale med at jeg vil huske den i flere uker etterpå og til og med skrive et innlegg i avisa om det.

" Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg hadde en så interessant samtale med noen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken