Norske barn bør sitte stille og holde kjeft

Av
Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

MeningerGuapo! Guapo! – Så pen, så pen! Kelneren iler bort til bordet vårt og flytter unna et par stoler så vi får plass til barnevognene våre. Så stryker han den illsinte toåringen over det svette håret. Guapo! Guapo!

Det er middagstid i Spania. Sultne spanjoler trekker ut i gatene og inn på restaurantene. Tre søsken på rundt barneskolealder løper forbi bordet vårt mens de synger på en regle. På bordet ved siden av sitter en ettåring og slår plastbestikket taktfast mot bordplaten. Vi er en gjeng norske mødre bosatt i Spania. Nå er vi sultne og klare for en stor porsjon Paella.

Mannen min og jeg bodde to år i Spania da barna var små. Mye er annerledes i Spania, både på godt og vondt, men det var spesielt én ting som slo meg: I Spania er barna en naturlig del av samfunnet. Barna er med der foreldrene ferdes, enten det er på kafé, på restaurant, i butikken, på besøk eller hos frisøren. I Spania får barn være barn. De synes, de høres, og de er overalt.

I Norge kan barn være barn kun på egne plasser tilrettelagt for barn. Som på lekeplassen, på lekeland eller på lekerommet på kjøpesenteret. Nordmenn vil ha fred og ro. Vi liker ikke hender som klapper, bein som dingler og løper, rumper som vrikker, mager som svaier og barnestemmer som prater og synger.

Du er ganske tøff hvis du tar med deg små barn på restaurant en lørdag kveld i Norge. Det er stor sjanse for at både kelneren og andre gjester rynker på nesen og helst skulle sett at dere spiste middagen deres på en eller annen hamburgerkjede eller pizzeria med egne barneavdelinger. Eller enda bedre, at dere leide inn en barnevakt.

Tar du med små barn i butikken, bør de helst sitte stille i handlevognen, eller gå pent ved siden av den og ikke forstyrre de andre kundene. Aller helst bør du gjøre unna handlingen før du henter barna i barnehagen. Tropper du opp hos frisøren for å farge etterveksten med to små barn på slep, bør du ha en veldig god grunn. Avlyser barnevakten i siste liten, avlyser du frisørtimen heller enn å ta barna med. Og skal du ut og reise med barna, med fly for eksempel, bør de sitte musestille hele turen, og i hvert fall ikke, gud forby, gråte.

Og nå beveger vi oss rett inn i vepsebolet: Barn på fly. Det er en uke til sommerferien, og de neste ukene skal tusenvis av små barn ut og fly. Vi nordmenn har en skremmende lav toleranse for barn på fly. Noen går så langt som å mene at man ikke bør fly med barn i det hele tatt, slik at de barnløse passasjerene ikke skal blir forstyrret. Og det skal veldig lite til før nordmenn blir forstyrret. Da en venninne av meg var ute og fløy med sønnen sin for et par år siden, ble hun til og med bedt om å dempe ham da han lo.

For ikke så veldig lenge siden tok jeg flyet til Molde. Alene, uten barn. Det var en times flytur og jeg hadde planlagt å få unna litt jobb på veien. Men ved siden av meg satt en liten gutt på en fem, seks år og pappaen hans. Som fem- seksåringer flest, pratet han mye. Veldig mye! Han hadde hundre spørsmål om flyet, og da vi kom opp i marsjhøyde begynte han å synge Karsten og Petra-sangen «Fly, ja fly av sted». Om og om igjen sang han den sangen, med den tynne, spede guttestemmen sin. «Fly, ja fly av sted. Karsten og Petra tar deg med.» Da vi skulle lande, begynte han å gråte fordi han fikk vondt i ørene.

Jeg skal innrømme at jeg ble litt irritert. Jeg tok meg i å ønske at gutten kunne holde kjeft. Eller at pappaen kunne be ham være litt stille. Men vet du hva? Denne gutten hadde da all rett til å fly til Molde med pappaen sin. Det skulle da bare mangle!

Ja, jeg ble forstyrret. Men det må man regne med når man beveger seg utenfor stuedøra. Små skravlete seksåringer har også lov til å ta fly. Det har sure unger også. Og sultne unger, grinete unger, høylytte unger, unger som synger og irritable unger. Kolikkbabyer, toåringer i den verste trassalderen, treåringer som hoster, førsteklassinger som sutrer og småsøsken som krangler.

Verden består av en hel haug med mer eller mindre irriterende mennesker, både store og små. Noen snakker veldig høyt i mobiltelefonen sin. Andre lukter svette. Noen flasser, noen røyker, noen slafser på tyggegummi, noen har tatt et par øl for mye, noen er snørrete og noen smatter når de spiser. Vi kan ikke forby irriterende mennesker å bevege seg ute i det offentlige rom, selv om det på mange måter vil være bedre å forby de store, irriterende menneskene, for de burde tross alt vite bedre. Barn er barn, og det må vi akseptere. Barn har uro i kroppen, de er høylytte og de kan i aller høyeste grad være irriterende. Men det er en naturlig del av det å være barn.

Jeg mener selvfølgelig ikke at det er greit å la barn ødelegge ting, være respektløse ovenfor andre mennesker, eller legge igjen folkeskikken hjemme. I visse situasjoner er til og med jeg enig i at barna bør være både stille og rolige. Men det skal så lite til før barna blir sett på som bråkmakere og uoppdragne her i Norge. Det skal så lite til før nordmenn blir forstyrret.

Jeg vil snarere snu det hele på hodet og si: Barna er også en del av samfunnet vårt. Tåler du ikke barn, får du holde deg hjemme!

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags