Hvem var denne Dale-Gudbrand?

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Første gang jeg leste Snorres Kongesagaer, med lommelykt under dyna, mest fordi fascismens lefling med den norrøne kultur i mellomkrigstida stod som en oppreist pekefinger over oppdragelsen i de etterkrigs pregede norske hjem, så trodde jeg at alt som stod i Snorre var sant. Også fortellingen om Dale-Gudbrand. Men barndommens naivitet og skrekk blandede fryd skulle snart bytte plass med ungdommens kritiske blikk. Hvis du var historisk interessert i de glade 1970-åra, ja så ble det en republikansk glede å fortolke sagaene som islandske myter, løgn og forbanna dikt. I dag kan det se ut som de gamle islandske sagaer igjen har fått vind i seilene, nå med arkeologien som hjelpevitenskap.

Ser så i avisen at arkeologer forsøker å finne igjen Dale-Gudbrands kirke. Men hvem var nå denne Dale-Gudbrand - som Snorre skriver litt nedsettende om? Anton Christian Bang, kirkeminister i Emil Stangs regjering (1893-95), ivrig leser av sagaene og biskop i Kristiania (1896-1912), skrev i 1897 følgende om legenden Dale-Gudbrand.

Undersøger man hvordan det har sig med Dale-Gudbrand, saa staar man foran følgende Kjendsgjerninger.

Gudbrand Herse omtales som levende i Begyndelsen af Harald Haarfagres Regjeringstid.

Dale-Gudbrand lever paa Erikssønnernes Tid og holder Møde med Haakon Jarl og Tryggve Olafssøn.

Gudbrand i Dalene er en Ven af Haakon Jarl og eier et Afgudstempel paa sin Gaard sammen med denne.

Gudbrand «or Dalom» er med i Slaget mellem Haakon Jarl og Jomsvikingerne og mister Livet ved denne Leilighed.

Gudbrand «af Dalum» frier til Olaf den Helliges Moder samtidig med Sigurd Syr.

Gudbrand «or Dalum» er med i Olaf Tryggvessøns Følge og paaberaabes som Vidne om denne Konges Hellighed.

Dale-Gudbrand tvinges af Olaf den Hellige til at antage Kristendommen.

Saaledes har det sig med den Mand, der afvekslende kaldes Gudbrand Herse, Dale-Gudbrand, Gudbrand «af Dalum» og Gudbrand «or Dalum»; han lever samtidig med Harald Haarfagre, han staar i Venskabsforhold til Haakon Jarl, han falder i Hjørungavaag, han lever lige godt i Olaf den Helliges Barndom, han er en kristen Mand og Beundrer af Olaf Tryggvessøn, han er paa Olaf den Helliges Tid en ivrig Afgudsdyrker, indtil Daaben paatvinges ham. Der fremgaar heraf to Ting. For det første har Gudbrandsdalens Eponym levet et frodigt Liv i Folkesagnet. For det andet er han helt igjennem en Sagnfigur, der intet har med den virkelige Historie at bestille, og som derfor ogsaa bør udstryges af Historien.

(«Videnskabsselskabets skrifter, Historisk- filosofisk klasse» 1897)

Hva skal en så til dette? Hvordan skal en ordlegge seg for å beholde sine sårt tilegnede legender her i dalen?

Ok, her kommer en mulig forklaring: Dale-Gudbrand var en historisk bonde fra en gammel høvdingegard på Sør-Fron i 1021 , nevnt sammen med flere tidligere generasjoner Gudbrander fra Sør-Fron i Snorres Kongesagaer.

En kirkeminister burde vite at en storbonde den gang ble kalt hould. En hould måtte kunne rekne slekta på gården sin som frie bønder tilbake i minst 6 ledd. De må alle ha blitt kalt Gudbrand. (Lade-Jarlene i Trøndelag og Hårfagreklanen på Sørvestlandet kunne regne slekta si tilbake i minst 25 ledd - til det første mennesket Odin. Odin var da for sikkerhet skyld skapt av gudene).

Blant de gjeveste houldene ute på bondebygda ble det valgt en herse. En herse skulle være lovkyndige, holde hird og styre de andre houldene på bygdetinget. Han ble også kalt høvding - og noen steder fra år 900 også konge. Da Harald Hårfagre dro gjennom Gudbrandsdalen og tok odel på alle storgarda her, rundt år 860, var målet hans å bli herse over alle herser i hele dette langstrakte landet. Han endte opp med å forelske seg i Snøfrid på Dovre, men ble etter slaget ved Hafsfjord til slutt konge på sørvestlandet.

Når vi er i gang her lokalt, så la oss ta en kort titt på noen andre historiske og mytologiske celebriteter fra området. Noen år etter at Dale-Gudbrand gikk ut av historia ble Steig den nye høvdingegarden på Sør-Fron. Fra Steig kom en av de få dronningene som er født her til lands, Ingeborg Guttormsdatter. (De norske kongene på den tida oppholdt seg mest i utlandet og gifta seg inn i utenlandske fyrstefamilier). På Steig bodde på slutten av 1000 tallet også Tore Tordsson. Han var gift med Isrid, søster til Åsta Gudbrandsdatter, mor til Olav Haraldsson. (Av noen kalt Olav den Hellige). Dessuten ble det også fostra en annen konge på Steig, Harald Toresfostre. (Tore på Steig er, så vidt jeg veit, den eneste fra Gudbrandsdalen som har forsøkt å begå et statskupp. Han ble for dette hengt).

Når vi først er inne på myter og historiske celebriteter fra området, så må jeg også få nevne Sigurd Markusfostre fra Skog, sønn av Sigurd Mund og slik en såkalt halvbror av birkebeinerkongen Sverre Sigurdsson. Gården til Markus Skog lå på grensa mellom Søre Ål og Brøttum. Loven var den gang slik at alle måtte bo og ha adresse i tilknytning til gården til en fri bonde, en hould. Markus Skog, houlden fra nordenden av Mjøsa, ble også hengt og Sigurd Sigurdsson Markusforstre gikk det heller ikke så godt med, han ble halshogd i Bergen av Erling Skakke i år 1163.

Vel, slik kan en også fabulere rundt lokal historie når en har vokst opp med Snorre og en lommelykt under dyna. La oss ønske arkeologene på Sør-Fron lykke til.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken