Gå til sidens hovedinnhold

Utydelige politikere overlater arenaen til populister og ekstremister!

Artikkelen er over 4 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Politikeres fremste oppgave i et demokrati er uten tvil å være folkets talsmenn. Men de har også en motsattrettet funksjon som opplysende og kulturdannende. En funksjon de i kraft av sin opparbeidede forståelse for politiske strømninger, mulige konsekvenser av disse og historikk må inneha og som blant annet gjør at politikere ikke uten videre kaster seg på hvilken som helst tilfeldig idé́, som tatt ut av den store sammenhengen kan gi konsekvenser langt ut over det ikke-politikere ser.

Hvis sistnevnte funksjonen tar så mye overhånd at politikerne ikke lengre leser, skjønner eller tar på alvor folkesjelen, men langt på vei er redd for å ta opp vanskelige og til dels tabubelagte temaer, er det fare for at populister og ekstremister overtar den politiske arenaen.

Forleden fikk jeg referert en svensk, eldre dame som fortsatt husker tiden før 2. verdenskrig. Hun sa at det er stemninger og bevegelser i den vestlige verdens befolkning som minner henne om denne tiden. Mange av oss som ikke var til den gang, er nesten målløse tilskuere til hvordan folket i land etter land dedikerer seg til politikere og politiske strømninger med basis i ytterliggående holdninger.

At Trump sender sjokkbølger ut i verden ved mot alle spådommer å bli president i USA. At folket i Storbritannia som i langt overveiende grad har vært tydelig for EU-medlemskap siden man meldte seg inn i 1973, plutselig stemmer for Brexit. At det ytterliggående partiet, Sverigedemokraterna, ble tredje største partiet i Sverige ved valget i 2014 og på nyere meningsmålinger er landets største parti med hele 25 prosent oppslutning. At ressurssterke vestlige ungdommer melder seg til tjeneste for IS. For å nevne litt av det som for tiden ryster den vestlige politiske verden. Det bør være et alvorlig signal til politikerne om at man ikke er helt på linje med det som rører seg i de store massene.

Det sies at det ikke er langt fra himmel til helvete – og heller ikke motsatte veien. I 1925 satt Adolf Hitler i fengsel etter å være domfelt for ulovlig ekstremistisk virksomhet. Her skrev han «Mein Kampf». Børskrakket i Wall Street skjedde i 1929 med etterfølgende svært tøffe økonomiske tider i 1930-årene. I 1933 ble Hitler tysk rikskansler og i 1939 startet han 2. verdenskrig.

I ettertid er det gjort utallige analyser av hvordan en mann som Hitler kunne bane seg vei til makten og få et helt folk, og store deler av andre nasjoners folk i den godt opplyste del av verden, til å støtte opp om en politikk som var bygget på et sykt menneskesyn, vanvittige teorier, ekstrem populisme og diktatur som forvaltningsmetode.

De fleste peker på hvordan det i de store folkemasser var omfattende sosialt armod, utrygghet, usikkerhet, oppgitthet, desperasjon etter å finne mening med tilværelsen – og ikke minst mangel på tro på framtiden. Sentrale politikere ble av folket oppfattet som veike, utydelige, nervøse og handlingslammede – og folket reagerte med å dedikere seg til den som hadde «løsninger» på de problemer folket opplevde, og som klarte å kommunisere dem på en måte som folket forsto.

I Norge har vi det fortsatt ganske godt – relativt god økonomi med nok til de fleste og det meste og vi føler oss noenlunde trygge. Men også her er politiske holdninger som de fleste av oss ikke vil bekjenne oss til, på frammarsj. Holdninger som i stor grad bygger på fremmedfrykt, nasjonalisme og innett motstand mot multikulturalisme. Samtidig anklages politikere som kommuniserer og tar grep om de utfordringer som en stor del av befolkningen føler på, for å gå i tjenesten til ekstremistene og populistene. De selvsamme som nettopp får overta den politiske arenaen og dominere samfunnsdebatten dersom reelle problemstillinger, stemples som gryende rasisme – med påfølgende munnlamme politikere.

Kommentarer til denne saken