Det er så mye fokus på dette med åpenhet rundt alle vanskelige temaer i samfunnet og hverdagen forøvrig.

Trenger vi all denne åpenheten og ærligheten? Jeg mener at vi trenger det. Det må jo selvfølgelig være opp til hver enkelt av oss å fortelle det vi vil fortelle. Men det er noen ting jeg mener vi ikke skal tie om. Selvmord, overgrep og psykisk helse generelt. For hvis ingen våger... ingen vinner. Jeg mener at hvis man har fokus på dette med psykisk helse og alt det måtte innebære, helt fra tidlig barndom av, ja da kan vi forebygge mye av de vanskelighetene og krisene mange av oss møter her i livet.

Dette med åpenhet slo meg litt ekstra i bakhodet etter at jeg var på forestillingen til Andreas K. Kvisgaard «Ingen er homo i 2 div». Hvorfor er det så vanskelig å være åpen om dette i toppidretten? Hvorfor er det så vanskelig å godta at VI er som VI ER. Fordommer til langt oppover øra. Her også ... Kan vi ikke bare godta, at selv om du er homo, lesbisk, er deprimert, er suicidal, har opplevd overgrep, så er vi jaggu gode nok som vi er.

Bare tenk på hvor mange av oss som skjuler det vi sliter med, eller skjuler den vi virkelig er. Fordi vi er redde for hvordan vi blir møtt. Ingen ser det på oss. Ingen ser at du sliter, ingen ser hvem du liker. Ingen ser hvem du er. Tenk om vi bare kunne sagt; dette er meg.

Men igjen, hva med de fordommer vi møter? Har vi virkelig ikke kommet lenger i 2018? Jeg heier på de som tør å stå frem. Uansett hva de måtte slite med, og hva de måtte ha av opplevelser som de ønsker å dele med andre. Jeg beundrer dere. For dere snakker om det mange av oss ikke engang har turt å innse selv. I frykt for å bli mer skadelidende. Jeg vil takke alle de som viser en styrke ved å dele ting om seg selv. Jeg håper dere har gode støttespillere rundt dere. For det er det som trengs når man velger åpenhet.

En dag vil vi kanskje alle komme dit. At vi deler de «verste» historiene om oss selv. Vær åpen, vær raus, «drep» fordommene. Snakk om det!