I OA 16.02 skreiv Ranveig H. Kristiansen et innlegg der hun kritiserte kirka sitt vedtak om likekjønna ekteskap for å være imot «Bibelens klare ord», som hun meiner kaller slikt samliv synd. Kristiansen har tydeligvis et konservativt skriftsyn: Skrifta er ufeilbarig, og det som står der, gjelder derfor og i dag. Det er riktig at skrifta kaller likekjønna samliv synd (3 Mos 18:22), sjøl om en må huske på at slikt samliv ikke var helt likt på den tida slik det er i vår tid. Men en kan og ha et liberalt skriftsyn: Skrifta må sees i lys av kunnskapen vi har i dag. Kristiansen viser til Paulus, som meinte at det naturlige samlivet var med det motsatte kjønnet, og at likekjønna samliv derfor var unaturlig (Rom 1:26-28). Problemet med dette er at vi i dag veit at homofili er like medfødt som heterofili. Siden forutsetninga for Paulus si oppfatning er feil, kan vi i vår tid ikke ha den samme oppfatninga som han. Likekjønna samliv er like naturlig som ulikekjønna samliv. Kristiansen meiner at utsagnet «Gud er kjærlighet» (1 Joh 4:8) ikke har noe med homofili å gjøre fordi slikt samliv er synd. Som vi så over, er ikke likekjønna samliv syndig sjøl om Johannes kanskje meinte det. Det som gjør skrifta til Guds ord, er at den er tidlaus. At Gud er kjærlighet, er like sant i dag som da Johannes levde. Men nå veit vi at både homofil og heterofil kjærlighet er fra Gud og at Gud derfor velsigner begge. Sjøl om jeg er uenig med Kristiansen i synet på likekjønna samliv, er det en ting jeg samstemmer med henne i. Dette er et «vedtak til å gråte over» - av glede.