Hemmeligheten i all hjelpekunst; når omsorgsbehovet slår tilbake og grenser til mangel på respekt

HJELPEKUNST: – Jeg måtte plassere meg selv i baksetet og la 90 åringen fortsatt være sjåfør den dagen 92 åringen hadde legetime, skriver artikkelforfatteren.

HJELPEKUNST: – Jeg måtte plassere meg selv i baksetet og la 90 åringen fortsatt være sjåfør den dagen 92 åringen hadde legetime, skriver artikkelforfatteren. Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Det er ikke alle forunt å oppleve at vår mor, bestemor og oldemor snart fyller 92 år og at hennes samboer nettopp feiret sin 90 årsdag.

Det er ikke alle forunt i så høy alder å ha bilen fortsatt og få legen og biltilsynets godkjenning til å beholde førerkortet for enda ett år Det er ikke alle forunt å kunne bo hjemme i sin egen trygge bolig, med alle sine vante eiendeler og rutiner hver dag

De to gamle er til gjensidig hjelp og støtte for hverandre. De sparer kommunen for massevis av penger til dyre sykehjemsplasser og kommunale tjenester. Ikke minst; de to gamle får beholde sin selvfølelse. De vil helst greie seg selv og har glede hver dag over alt de fortsatt mestrer.

De husker krigen og hvordan man måtte klare seg med lite, hvordan nøysomhet og strev var en helt naturlig del av hverdagen. Det de fortsatt makter i dag, gir dem ganske sikkert en god selvfølelse. Troen på og håpet om å møte en ny dag med alle utfordringer, er intakt.

Sommeren 2020 endret dette seg mye.

Ingen kan beskytte seg helt mot å bli syk, men vi kan beskytte dem som blir syke mot å bli fratatt sin verdighet. En ny bok , «Stories of Dignity within Healthcare» fra Universitetet i Bergen, viser oss hvordan syke og gamle kan møtes med omsorg som bevarer verdigheten. Covid 19 satte oss alle kraftig på prøve. Verst gikk det ut over våre eldre, aller verst over de med demens. Mange ble totalt isolert og redde.

Vår mor og hennes samboer var blant de heldige, de bodde ikke på sykehjem som ble stengt ned, de hadde hverandres selskap. De innså ganske raskt betydningen av frivillig hjemmeisolasjon, gikk til anskaffelse av munnbind og antibac. De er langt fra demente.

Så ble de innhentet av sykdom, heldigvis ikke av Covid 19, men mer aldersrelaterte og kroniske plager som blomstret opp igjen gjennom sommeren. Dette var sykdommer vi visste ville rokke ved det vante og trygge. Sykdom og høy alder truet mestring og selvfølelse. Varselklokkene for øyeblikkelig behov for økt hjelp, omsorg og stell blinket rødt hos oss pårørende og i storfamilien. Vi var ved et veiskille.

Som nærmeste pårørende til vår gode mor på snart 92 år, har sommeren vært en stor tankevekker.

Omsorgsbehovet har blitt satt kraftig på prøve. Det vil si, vi har hatt størst vansker med å temme det. Hjelpekunst er en utfordrende kunstform. Begrepet hjelpekunst er hentet fra teologen Søren Kierkegaard. Hva kan hans ord si oss om forutsetningen for god hjelpekunst i dagens helsevesen? Hjelpekunst forutsetter en god dialog mellom pårørende og de som har blitt mer hjelpetrengende. De gamle makter ikke alltid å delta i slik dialog.

I dagens sterkt digitaliserte, høyeffektive og travle helsevesen, med uforståelige epikriser og sviktende kommunikasjon, ramler mange, og særlig de gamle fort av lasset. Velmente behov for å gi omsorg og støtte fra oss pårørende kan misforstås og kan oppfattes som mangel på respekt og true de gamles selvfølelse.

Søren Kierkegaard har skrevet om hjelpekunstens hemmelighet. Et velkjent sitat er dette:

«At man, når det i sannhet skal lykkes en å føre et menneske til et bestemt sted, først og fremst må passe på å finne ham der han er, og begynne der».

De to gamle hadde kanskje «ramlet av lasset.»

I vår iver og store omsorgsstreben, så vi ikke det med en gang.

De to måtte ikke fratas sin verdighet. Som hjelpeytere måtte vi øve oss i å være ydmyke, ha tålmodighet, stole på at de to som skulle hjelpes kunne få velge veien og farten selv. Søren Kierkegaards ord hjalp oss til å ta et nødvendig skritt tilbake.

Det er stor forskjell på å bli pådyttet hjelp man ikke selv har bedt om, og å be om hjelp når man igjen er med og innser at man trenger denne hjelpen.

Det er hjelpekunstens hemmelighet.

Jeg måtte plassere meg selv i baksetet og i all respekt la 90-åringen fortsatt være sjåfør den dagen 92-åringen hadde legetime.

Dette er et leserinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter og gir uttrykk for skribentens meninger.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken