Gå til sidens hovedinnhold

Tidspress og evig dårlig samvittighet for helsearbeidere

Artikkelen er over 5 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Den siste uken har det vært gjentatte omtaler om at sykepleiere rundt om på sykehjem og i hjemmesykepleien, vurderer å si opp jobben sin på grunn av mangel på sykepleiere, tidspress og dårlig samvittighet. Det er utrolig trist at man skal miste dyktige og viktige ressurser som det norske helsevesenet virkelig har bruk for. Dette fordi det er for lite sykepleiere på jobb, i tillegg til det tidspresset vi har over oss. Noe som deretter vil gå utover det som er etisk og faglig forsvarlig. Hvordan skal dette bli i framtiden? Noen burde virkelig sperre opp øynene sine, å se hvilken situasjon vi er, for resultatet av dette kan gi et skremmende utfall.

Jeg jobber selv i hjemmesykepleien og i helsevesenet, og kjenner på tidspresset og en dårlig samvittighet hver eneste vakt. Selv om jobben er en utrolig givende, sitter jeg alltid igjen med en dårlig samvittighet og følelse av at jeg ikke gjør nok for hver bruker jeg er hos. Vi jobber ut fra vedtak og oppgavene man skal gjøre hos hver enkelt, men det er flere behov som burde ha blitt dekket. Hva med den psykiske helsen? Det er likeså viktig som den fysiske, og trengs absolutt å ivaretas og settes på et likt nivå som den fysiske. Har man det ikke bra fysisk, kan det gå utover den psykiske helsen vår og omvendt, dette er en evig sirkel. Det blir mye fokus på sykdommen, diagnosen eller situasjonen som brukeren/pasienten er i, men man må også huske på at man skal ivareta og gi en helhetlig omsorg til den personen som skal bære denne sykdommen/funksjonsnedsettelsen, ikke bare sykdommen i seg selv, for det er så mye mer enn det.

Tenk om vi kunne ha hatt tid og nok folk på jobb til å sette oss ned for å snakke med dem lengre enn noen få minutter, funnet på ting som fremmet deres livskvalitet, den psykiske og fysiske helsen. Ta de med ut på en gå tur, eller rett og slett bare slik at de fikk litt frisk luft, for det er svært sjeldent at pasientene og brukerne får dette tilbudet og denne muligheten. Hvorfor? Jo, mangel på ressurser på jobb og tidspresset. Det er et tilfelle der jeg hadde tid på ei vakt, så jeg tok med en bruker ut på en liten tur, vedkommende hadde ikke vært ute på 5 måneder. Dette resulterte i smil, latter og gledes tårer fra brukeren. Jeg satt igjen med god samvittighet og et smil om munnen, nettopp fordi jeg fikk tatt meg ordentlig tid til brukeren, og ivaretatt et behov og ønske som denne brukeren har. Hva om vi hadde hatt tid til dette, og kunne ivareta behovene til hver enkelt bruker/pasient, ville det ha fremmet de eldre sin psykiske helse? Det tror jeg. Ensomhet er et gjentakende ord jeg får høre av brukerne. Høydepunktet hos flere av dem er da vi kommer innom, og vi er kanskje innom der i 5–20 minutters tid og dette er da den tiden på dagen de føler seg mest trygge og glade. Det gjør alltid vondt å høre dette, for tenk deg selv, at de eneste personene du snakket med i løpet av en dag, var pleierne som kom innom deg, og dette besøket varte bare i en kort tid, så dro de igjen og du satt der alene. Igjen.

Hvordan skal vi endre på dette? Tilby høyere lønn? Flere heltidsstillinger og fast jobb? Utvikle bedre et system? Økt bemanning? Bedre fagmiljø og arbeidsforhold? Utvikle og forbedre lederne? Jeg tenker at det må være ett eller annet man kan gjøre for å forbedre og endre dette, fordi det er rett og slett urovekkende og veldig trist. Håper virkelig sykepleierforbundet får støtte fra politisk hold vedrørende sykepleier mangelen. Så vær så snill, få gjort noe raskt, så ikke Norge mister alle og enhver av helsepersonell, for vi har absolutt ingen å miste!

Kommentarer til denne saken