Helseregionene, en forskyvning av makt

FORETAKSMODELLEN: - Hvordan får man et forhold til virkeligheten når man lever i en teoretisk verden og helt uten fysisk nærhet de som arbeider der? spør artikkelforfatteren.  

FORETAKSMODELLEN: - Hvordan får man et forhold til virkeligheten når man lever i en teoretisk verden og helt uten fysisk nærhet de som arbeider der? spør artikkelforfatteren.   Foto:

Av
DEL

LeserbrevDette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Finnes det noen diskusjoner der ute om helseforetakenes roller og funksjoner? Er det ikke noen som spør seg om det er gunstig å ha makt, styring og besluttende funksjoner så langt ute i periferien? Hvordan får man et forhold til virkeligheten når man lever i en teoretisk verden og helt uten fysisk nærhet de som arbeider der?

Anne Kjersti Befring, advokat og doktorgradsstipendiat ved UiO har studert helseforetakenes virksomhet og sier, sitat: «Med en mangedoblet administrasjon i helseforetakene, er makt flyttet fra det sentrale politiske system til de regionale helseforetakene og deres støttefunksjoner. Etter over 10 år med den nye helseforetaksordningen blir det fastslått at de buker alt mer penger påsystemet i helseregionen, uten at de sentrale politiske mål nås eller at pasientrettighetene blir oppfylt. Det foreligger betydelig dokumentasjon på styringsutfordringer med helseforetaksordningen» Sitat slutt

Slik jeg forstår Anne Kjersti Befring har helseregionene fått en mangedobling av byråkrater de siste 10 årene. Befring mener også at det brukes for mye penger på systemer. (offentlig byråkrati, min mening) Helseforetakenes skrivebordsbeslutninger og regelrytteri styres imot stadige underskudd, økte helsekøer, nedleggelser av institusjoner / avdelinger. Dette gir negative signaler til pasientene når helseforetaket ikke når hverken delmål eller hovedmål.

Noe kan sikkert forsvares med at staten gir helseforetakene altfor mange uoppnåelige arbeidsoppgaver og målsettinger. Vi ser paralleller med politireformen, fylkesreformene og andre reformer som kommer fra regjering/storting uten at de hverken er gjennomtenkte eller at de får nok økonomiske midler til en god gjennomføring. Hvem betaler for dette rotet? Jo, vi skattebetalere. Når kan vi få mer praktisk helse for pengene istedenfor teoretisk byråkrati?

Befrings konklusjon fra et 10 års perspektiv forteller meg at helseregionene bør legges ned og at «makten» delegeres til lokale modeller. Med en desentralisert administrasjon oppnår man en nærhet til interne beslutninger, interne kostnader og ikke aller minst at de ansatte får en følelse av tilhørighet med identitet. Helsevesenet trenger praktiske hender.

Til tross for desentraliseringen synes jeg vi må ha et storsykehus med spisskompetanse og med administrativ styring innenfor storsykehusets egne vegger og ikke hos beslutningstakere langt ute i periferien. Litt som Ole Brumm, ja takk begge deler. Hva dette vil koste er vel usikkert, men de høye millionlønningene innenfor helseforetakene skal rekke langt til desentraliserte administrasjoner, til og med noe til overs for praktiske hender. Det skal da ikke være så forbannet vanskelig å få til et godt, kvalitativt helsevesen.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags