Hva er helse- og omsorgstjenester?

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

Meninger 

Snart er det valg, og jeg er redd for at vi ennå engang kommer til å høre politikerne snakke fint om verdighet, respekt, valgfrihet, retten til helsehjelp, likeverd ... Etter valgnatten er rundet blir det tyst, i nye fire år.

Jeg trodde på fellesskapets verdier, at når vi trengte hjelp, ville vi får det, jeg trodde at når du ble gammel og syk, eller levde dine siste dager, ville du bli tatt vare på. For alle ønsker vel å føle trygghet rundt seg når de er syke og ute av stand til å ta vare på seg selv?

Jeg mistet min mor i vår, og det ble en kamp for at hun skulle få hjelp. Det dreier seg ikke om synlige skandaler, men alt det unødvendige rotet, det uoversiktlige systemet, alle de usynlige personene som sitter og tar avgjørelser på hvordan hverdagen din skal være, all tiden det tar å vente på svar når noe er søkt om, uten videre informasjon, mangel på oppfølging ...m pårørende føles det som å sende ut en bumerang – spørsmålene jeg sender, kommer i retur, uten svar og ansvaret for å ordne opp blir mitt, ikke kommunens, ikke fastlegens, ikke spesialisthelsetjenesten eller sykehusets. Blir man riktig gammel i dette landet, er det liksom ikke så nøye lenger, eller?

Hvordan kan det ha blitt slik at tildelingskontoret (eller hva det heter etter siste omorganisering) har all makt – overstyrer både sykehus og fastlegers vurderinger. Har de virkelig en så omfattende medisinsk kompetanse der?

Da samhandlingsreformen ble innført var målet å få et bedre og mer helhetlig helsetilbud, men det virker enda mer oppstykket, ingen har (eller tar) ansvaret, annet enn for «sine» oppgaver, ingen ser på helheten. Hvor mange gamle har individuell plan, hvem samordner? Kommunen har verken nok korttids- eller langtidsplasser i sykehjem (om du ikke er dement), når gamle virkelig trenger en plass, er det ikke holdbart å stå måneder/år på venteliste, ikke er det mulig å søke på forhånd heller – derfor stopper det der. Det stopper. Flaskehalsen er åpenbar.

Jeg blir også opptatt av fastlegenes ansvar for gamle og syke, og hvorfor de ikke tar mer initiativ til å hjelpe, når de ser at pasienter ikke kan bo hjemme lenger. Fastlegene sier selv at det er umulig å få korttids- eller langtidsplasser i Gjøvik, hvorfor går de da ikke sammen og «orienterer» politikerne, krever endring, påpeker behovet?

Er man pleietrengende ønsker mange seg et rom – et sted, hvor man blir tatt vare på, hjulpet og stelt. Bare det å høre at det er mennesker i nærheten og eventuelt kunne få servert mat og spise sammen med andre, betyr alt.

Mor fikk bare så vidt være med ambulansen til legevakten da hun hadde vanskelig for å puste, «de vil nok bare sende deg hjem igjen» sa den ene ambulansemannen (!) «Har ikke gamle også krav på helsehjelp», spurte jeg – han svarte ikke.

Jeg vet ikke om de har nye «retningslinjer» å forholde seg til om pasienten er gammel og skrøpelig? Mor hadde også fastlegen på besøk en måned tidligere av samme grunn, legen lyttet og sa alt var «greit» – men det var jo ikke greit for pasienten. Fastlegen spurte bare ut fra ingenting om mor ønsket å bli gjenopplivet om hun fikk hjertestans ... var ikke akkurat i den diskusjonen, og mor svarte at hun gjerne ville være med lengst mulig. Legen hadde ingen forslag om avlastning/ korttidsplass/sykehjemsplass, røntgen eller videre utredning – da hun gikk, satt jeg der med ansvaret for mor som var like syk ... Var det helse- og omsorgshjelp?

Sine siste 1 ½ uke i livet fikk mor akuttplass på Haugtun via legevakten – på nåde, bare 3 døgn om gangen, ikke sikkert at hun fikk noe plass etterpå, noe hun var veldig urolig for, skulle hun over på korttidsplass var det ingen automatisk overgang, da måtte hun hjem først, med masse hjemmesykepleie, søke på nytt (!) og vente, så tilbake på korttidsplass – samme sted, for en uke eller kanskje to – dette er uholdbart! Det SISTE man opplever er trygghet, forutsigbarhet og verdighet når det går mot livets slutt.

De stelte godt med mor på Haugtun da hun endelig fikk plass, og hun var så syk at hun fikk være utover 3 døgn, men for en krig for å få hjelp og komme så langt! «Beklager, slik er det bare», er det svaret du får av ansatte, saksbehandlere, pleiere på sykehuset, fastlegen – men det trenger ikke være slik, det er politikerne sitt ansvar, det er de som prioriterer fordelingen av pengene, og vi kan IKKE godta at det fortsetter å være slik. Når den dagen kommer at man trenger pleie og ikke ønsker å bo hjemme lenger, må det være en plass å få, punktum.

Mor er borte nå, men det er mange der ute som kjemper, i det stille, jeg har møtt mange som ikke tør å klage, de er redde for å miste den hjelpen de allerede har, det sier mye om utryggheten mange føler.

Til lokalpolitikerne; ta fem minutter og tenk etter hvordan du selv gjerne vil bli behandlet når du ikke greier å ta vare på deg selv lenger, ville du ønske å ha noen rundt deg, å bli ivaretatt, få mat og stell, eller at hjemmesykepleien stikker innom av og til i løpet av dagen, og bare håpe på at noen er der når det nærmer seg slutten ...?

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags