«Turistar og kjeltringar på alle hold!»

Mentor: Kjell Haugen er friluftslivets mann.

Mentor: Kjell Haugen er friluftslivets mann. Foto:

Av
DEL

MeningerVi er fire. Vi har fullført realskolen og fått våre karakterer.

For min del kunne de nok vært bedre. Noe av forklaringen var å finne på min plass ved vinduet i klasserommet på Drammens Latinskole. Der hadde jeg utsikt inn i marka. Det siste året hadde jeg lengtet ut.

Vi hadde planlagt turen – Vassfaret! Vår nærmeste villmark og stedet der Mikkjel Fønhus har trådt sine spor og skrevet om bjørnen Rugg som en vårmorgen kommer ut av sitt hi oppe i Bringen. Året er 1955.

Bussen har brakt oss opp Hedalen, og i en uke skal vi vandre gjennom eventyrskogen før vi tar oss over fjellet og ned til Flå i Hallingdal.

Nå er vi er kommet til Strøestjern, den nordre delen av det store vannet Strøen som deles mellom Oppland og Buskerud. Det er en regulert sjø, og i strandsonen står og ligger det død skog. Hva om vi kunne lage en flåte og padle til Strøesdammen? Vi går i gang med langskaftede økser og bruker dagen. Like i nærheten hadde vi gått forbi noe som kunne minne om et lite nedlagt sagbruk. Der finner vi bord som både kan tjene til årer og til å binde stokkene sammen.

Det er da det skjer! En gammel kar står plutselig foran oss, morsk i blikket og med dyp røst kommer det: «Turistar og kjeltringar på alle hold!»

Jeg har aldri glemt denne karen, og ofte tenkt på at han tok turister og kjeltringer med i samme åndedrag. Jeg går ikke god for det, men jeg ble minnet på denne hendelsen da jeg så en reportasje på NRK. Den er fra Svalbard der en båt med turister går i land. Kort etter kommer en isbjørn. Den er truende og skytes. Det hele ble presentert uten noen kommentarer.

Isbjørnen er et utrydningstruet dyr som lever der mennesker ikke burde være. Må mennesker trenge seg fram og invadere all natur? Vi har skapt nok problemer for isbjørnen allerede gjennom en global oppvarming som smelter unna dens leveområder. Turismen kjenner ingen grenser for sin virksomhet så lenge det er penger å tjene. Det paradoksale er at den også er med å ødelegge de kvalitetene i naturen som gjorde den til et turistmål!

- Så lenge vi ser på all natur som en ressurs for oss mennesker, uten å tillegge den egenverdi, vil vi lett fortsette å forbruke den, skriver artikkelforfatteren.

- Så lenge vi ser på all natur som en ressurs for oss mennesker, uten å tillegge den egenverdi, vil vi lett fortsette å forbruke den, skriver artikkelforfatteren. Foto:

Så lenge vi ser på all natur som en ressurs for oss mennesker, uten å tillegge den egenverdi, vil vi lett fortsette å forbruke den. Ja, men vi har jo så mye natur å ta av, er ofte et argument. Kanskje må du ha levd en stund for å se hvordan «bit for bit» tanken etter hvert får konsekvenser for våre naturområder. Skogsbilveiene blir flere, grustakene dypere, hyttefeltene større og store hogstflater gjenskaper en ensartet skog med et redusert artsmangfold. Bare i min korte tid på Toten er mye forandret, og dersom kommende generasjoner fortsetter på samme måte som det vi har gjort, vil mye natur gå tapt.

Sett med naturens øyne er vi «kjeltringer».

Tilbake til Vassfaret (som også har gjennomgått store forandringer side 1955). Møte med den morske mannen endte godt. Han så fire gutters initiativ og arbeidsinnsats, og ønsket oss god flåtetur på Strøen. Det tok en dag, og flåten endte opp ved Strøesdammen der den ble tatt i bruk av tømmerhoggerne som fiskeplass.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags