Gå til sidens hovedinnhold

Min lille by

Artikkelen er over 3 år gammel

Meninger Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

En ting er sikkert: Nyvinning og positive endringer har aldri blitt skapt av negativitet. Dette tenkte jeg, etter at jeg var nesten halvveis ned i Sanna Sarromaa sitt innlegg «Gjøvik–Norges mest anonyme by». Og jommen hadde jeg en halvfull kaffekopp, der jeg satt i godstolen denne fine lørdagsmorgenen.

Gjøvik by nedskrives til «byen mest kjent som byen med de mest negativt ladende potetproduktene». Norges stolte nasjonalbrennevin, akevitt, inkludert. Videre får byen passet sitt påskrevet med «Norges kjedeligste by», og det til tross for at byen også er akevittens hovedstad–man kan si mye om akevitt, men spesielt anonymt og kjedelig blir det sjeldent. Men Sarromaa har gjort en spørrerunde til noen venner på langs og tvers av Norge, og ingen av de visste altså en dritt om Gjøvik, bortsett fra dette om potetproduktene da, som igjen bare var dritt. Og ingen av de hadde planer om legge ferien til Gjøvik heller. «Norges mest anonyme by»! Dette kan da umulig stemme, tenkte jeg, og var på nippen til å utføre samme spørrerunde blant venner og bekjente, om hva de kunne fortelle meg om Horten, Larvik og Holmestrand.

Jeg er nemlig født og oppvokst i Vestfold. Fylket har åtte byer. To av disse byene er blitt til fergebyer, der byenes eneste mål og mening virker å være å dirigere biler og tungtransport raskest mulig gjennom byen, og ombord i båtene, og dertil få sendt de like transportplanseffektivt ut av byen. En tredje by er kjent for en tunnel–Holmestrandstunnelen, som nye E18 gjorde overflødig for noen år siden. Nei, folk flest kan da umulig vite mer om Horten, Larvik og Holmestrand, enn det de vet om Gjøvik, tenkte jeg. Og vet forresten noen noe om Svelvik? Selv vet jeg absolutt ingenting om Svelvik, ikke noe negativt engang, selv om jeg altså kommer fra samme fylke som byen.

Her må altså Sarromaa være plassert ett eller annet sted ute på jordet, slo jeg fast. Av Norges rundt 100 byer, kan vel denne jumboplassen til Gjøvik fint deles med rundt 50 andre norske byer, eller Gjøvik kan plasseres sånn midt på treet, for å si det på en annen måte. Ja, sånn må det være. Kanskje Sarromaa har hatt et arbeidsuhell, eller bare en dårlig dag på jobben, slikt skjer jo.

Videre skrives det om merkevarebygging, interessant, dette er ett felt jeg har kunnskap om. «Gjøvik er en by som ikke har klart å selge noen identitet, profil eller image», kan vi lese. Jo da, noen Norgesmester i merkevarebygging er nok Gjøvik ikke, for øvrig enn tittel få byer kan henvise til.

Ta Holmestrand igjen som et eksempel, tidligere nasjonalt kjent for Holmestrandstunnelen, en forholdsvis lang og tidligere effektiv tunnel, som nå er mørklagt, på grunn av en nasjonal transportplan, bestemt av en regjering for ett par tiår siden. Skjebnens ironi, tenker nå jeg. Skjebnens ironi. Tunnelbyen med en tunnel som ikke er i bruk. Holmestrand, spøkelsestunnelbyen. Litt av ett folkemunne å få tredd over ordførerhalsen, det der. Vi skal så sannelig være glade for at vi ikke bor i Holmestrand, med en frittalende skribent fra nabokommunen Sande på krigsstien.

Tilbake til merkevarebygging. Mener Sarromaa at dette fraværet av merkevareidentitet er ensbetydende med at også selve byen er ingenting, har ingenting og er ingenting å være stolt av? Gjør altså dette fraværet av en god og sterk merkevareidentitet selve byen og dens beboere til et profilløst, sjelløst og intetsigende ingenting? Nei, nei, nei! Stopp en halv. Protest! En slik framstilling høres mer ut som å komme fra en desperat marketing-evangelist enn en sosiolog–bygg merkevare, eller vær en dritt, og bli utrangert fra kartet og dø.

Jeg tenker at jeg må sjekke Brønnøysundregistrene og LinkedIn-profilen hennes, for å se om hun har blitt partner i ett eller annet kommunikasjonshus, med merkevarebygging som spesialfelt, som tilfeldigvis kommer til å banke på døra til Gjøvik rådhus noen dager etter innlegget hennes sto på trykk. Ligger det en nøye gjennomtenkt strategisk plan bak det hele?! Har Sarromaa begått det perfekte vinn-vinn-innlegget, publisert i Oppland Arbeiderblad lørdag den 10. juni!

For når ble egentlig merkevareidentiteten for en by det viktigste parametere og verdigrunnlaget for å bosette seg og bo der? Det må da være mulig å kunne trives og være fornøyd i en by, selv om man ikke er inne på kafébordenes topp 10-liste, eller blir besøkt av fulle busslast med japanske eller canadiske turister, til alle døgnets tider. Jeg har for øvrig en bekjent i Holmestrand, og flere i Horten, og de er alle fornøyde med byens tilstand.

Jeg trenger en pause. Velfortjent, vet jeg ikke. Men en ny rykende kaffekopp trenger jeg. Bergman, golden retrieveren vår, følger med meg ut på kjøkkenet. Han skulle bare ha visst. Hatt den ringeste anelse om hva som skrives om byen vår. Han som har en herlig skog helt opp til Trondheim å boltre seg i. Aldri noe surmuling der i gården, nei. Godt han ikke kan lese. Og se her ja, tenkte jeg det ikke. Sarromaa er ikke noe hundemenneske, leser jeg, og jeg blir med engang skeptisk. Aldri stol på ett menneske som ikke liker hunder, sa moren min. Og det rådet har jeg tatt med meg. Er du ikke glad i menneskets beste venn, denne pålitelig og hengivne skapningen på fire bein, dyret som var det første våre forgjengere temmet, så ser jeg altså en god grunn til å være skeptisk. Antihundemennesker, som Sarromaa selv beskriver seg som, er etter min erfaring langt mer kalde, egosentriske og kyniske mennesker enn de som elsker hunder. De er mer som katten.

Likevel har Sarromaa god kunnskap om hundeparker. Også her på Gjøvik. (Selv må jeg ærlig innrømme at denne debatten har gått meg hus forbi). ”Gjøvik–Norges hundeby», foreslår hun. Tja, kanskje ingen dårlig idé. Men kanskje ikke på grunn av en mulig hundepark, men mer på grunn av de fantastiske turområdene som ligger et par pinnekast unna byen.

Ifølge Sarromaa har hennes hjemby Helsinki hele 87 hundeparker, og det virker som hun er oppriktig stolt over dette, til tross for at hun ser på hunder som unødvendige. Ja, og det må jeg innrømme; det var voldsomt mange hundeparker. Og her må det sikkert mye merkevarebygging til, tenker jeg. Posisjonering. En park for kortvokste hunder, en for de drektige, og så videre. Og etter Sarromaa sin utregning, basert på samme hundeparktetthet, bør det da være hele fire hundeparker her på Gjøvik. Oppnår vi dette, kan vi muligens hente inn tittelen «Norges hundeby», og byens befolkning vil med en gang kunne føle stolthet, kjennskapen til Gjøvik vil øke og turismen blomstre. Vanskeligere er det altså ikke.

87 hundeparker, i en globalt sett liten hovedstad, med skog og mark rundt seg. Men vent litt. Jeg tenker at her må bystyret i Helsinki virkelig ha feilberegnet behovet langt mer enn en liten smule. Med så mange hundeparker, risikerer vel både tobeint og firbeint og være alene i parken. Alene. Alene i en inngjerding kan da umulig være en god oppskrift på folkehelse for Nordens melankolikere. Et eget innlegg fra Sarromaa rundt Helsinkis hundeparker kunne vært interessant. Mer inngående informasjon og tanker rundt antallet hundeparker i Helsinki. Faktiske pros og cons. En spørrerunde blant finske venner. Bergman kan godt stille på photoshot for illustrasjonsbilde.

Jeg leste for øvrig en artikkel for en stund siden om Finlands forhold til tango, denne tristessens dans. I intet land utenom tangoens fødeland, Argentina, har tangoen stått sterkere enn i Finland. Finnene har til og med utviklet sin egen form for tango, mer marsjpreget og enda dystrere enn opprinnelsen. Skulle du forville deg inn på en finsk film, er det garantert ett tangoinnslag med i filmen. Finnenes hang til dyster tango blomstret i etterkrigstiden, folket hadde da gjennom 1900-tallet vært igjennom en blodig borgerkrig og en lang kamp mot Stalin, med all den død og ødeleggelse det førte med seg. Ikke rart melankolien fikk grobunn hos disse utsatte og tapre finnene. Tangoen og melankolien ble både en konsekvens, kur og en identitet. Men Finland reiste seg, og kom sterkt tilbake. Med fokus på utdanning, innovasjon, høyteknologi og produksjon. Ikke så ulikt Gjøvik og nær omegn, det der faktisk.

Herreminhatt! Hva er det jeg egentlig driver med? Sprer rundt meg med usaklige digresjoner, spalteplass opp og ned om Finland. Hva i helsike har Helsinki med Gjøvik og gjøre?! Skulle alt dette visvaset komme på trykk, så får dere ha meg unnskyldt. For akkurat nå føler jeg meg langt ute på det berømte jordet, helt uten mål og mening. Makan til babbel. For hvor er det jeg egentlig vil med dette innlegget? Hva er det jeg egentlig prøver og si? Ny overskrift: Visvas fra anonym by-idiot.

Jeg finner tilbake til Sarromaa sitt innlegg. Leser det både en og to og tre ganger til. Kan det være ironi. Er hele innlegget et tvetydig innlegg, hvor hun egentlige mener noe helt annet, for eksempel det motsatte? Tastet ned på tastaturet med logikk og skarpsindighet. Ingenting rundt dette innlegget står lenger klart for meg. Og jeg da, oppvokst i ironiens gullalder, med Bård og Eia i alle bauger og kanaler. Og hva vet egentlig dagens unge om ironi? Klarer de å kode dette, eller leser de det kun som en regelrett slakt av byen de vokser opp i.

Men er det ironi, så betyr det vel da at Sarromaa mener at Gjøvik egentlig er en ålreit by, en by med mye fint å by på. En by som ofte kommer opp i Kvitt eller Dobbelt. Nei, hun kan da ikke mene det. Er det skråblikk, kanskje. Et skråblikk på byens tilstand, hvor morsomheter står i høyfokus, og kravet til humor kan dementere alle faktiske sannheter, det skal heller smøres tykt på. Det burde egentlig vært et krav om at alle innlegg med ironi og skrått blikk burde hatt en faktaboks ved siden av seg. Her kunne skribenten kort og presist, i klare ord, oppsummert hva hun eller han egentlig mener å si med sitt eget innlegg. Slik ville vi ha sluppet den usikkerheten.

Eller er det kun et konvensjonelt innlegg, hvor Gjøvik i klartekst skal dyttes ned i gjørma. Har du ikke noe negativt å si, så hold kjeft.

Jeg vet ikke. Men jeg tenker at uansett form og farge, så blir bare resultatet helsvart. Finsk tango. For fra markedskommunikasjonen vet jeg det at frekvens er et effektivt virkemiddel. Får du bare banka inn budskapet mange nok ganger, så sitter det til slutt. Hører vi bare ofte nok at Gjøvik er en drittby, så bor vi til slutt i en drittby.

Jeg synes fortsatt ikke at Gjøvik er noe drittby. Jeg liker å bo på Gjøvik. Når jeg ser ut av vinduet fra min egen stue, ser jeg en lang og vakker fjordarm strekke seg forbi – Mjøsa ja, men visuelt sett spiller det ingen rolle om vannet er fersk eller salt. Rundt er noe av Norges mest frodige jordbruksområder. Sydover rager Totenåsen, hvor vi har en 10 m² stor hytte i ødemark en kort biltur unna, uten vann eller strøm, men med mye sjel og kos. Nordover, ikke langt unna, ligger noen av landets beste alpinbakker. Topografisk sett har de fleste av oss som bor på Gjøvik dette utsynet. (De fleste utenbys-venner som vi har på besøk, forelsker seg i denne vakre og fredfulle utsikten – en tilsvarende utsikt kunne fort kostet 10 millioner kroner i seg selv, der de bor.)

Barna mine har en kort og trygg sykkeltur til svømmehall og friluftsbad, alpinbakke og ridesenter, utendørs- og innendørs tennisbaner, fotballsletter og friluftsområder–og bowling, for den saks skyld. Bibliotek, restauranter og kafeer, kulturarrangementer, ett mangfold av butikker. Unike turområder rett utenfor dørstokken. Varme somre og ordentlige vintre. Og så videre, og så videre.

Jeg tenker at nå avslutter jeg. Nok er nok. Nå runder jeg av med noe Lars Saabye Christensen engang sa, for å prøve å lande sånn nogen lunde greit på beina. «Ironi er å si en ting, mene noe annet og antyde en tredje. Ironi er helgardering, borte, hjemme og uavgjort.» Men jeg slutter ikke helt der heller. Babbelet bare øser ut. Men nå må det være slutt på både gørr og galle. Punktum.

Kommentarer til denne saken